Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel:
Joh 20,11-18:
11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» 18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Maria stod utenfor graven og gråt, hun var nedtynget av dyp sorg. Jesus ble så brått tatt ifra henne, hun fikk ikke tatt skikkelig farvel. Han som hadde vært hennes nærmeste venn, men er nå død og legeme er også borte. Det er derfor ikke så rart at hun er fortvilet, når hun står ved åpningen til den tomme graven. Maria hadde nå intet sted å gå hen med sin sorg, fordi Jesu legeme ikke var å finne, men var sporløst forsvunnet.
Maria hadde vært besatt av syv onde ånder, som hadde gjort livet hennes vondt og vanskelig. De hadde pint og plaget henne gjennom lange tider, så hun hadde vært gjennom mye lidelse og smerte. Men så hadde Maria møtt Jesus, som hadde helbredet henne. Maria sitt møte med Jesus hadde forandret live hennes totalt, han hadde drevet ut de onde åndene som hadde plaget henne. Lidelsene som åndene hadde forrussaget var blitt borte, hvilket gjorde henne svært takknemmelig overfor Jesus.
Maria hadde trofast fulgt Jesus siden han drev åndene ut av henne, men nå var han død og gravlagd og hun ønsket å vise ham den siste ære. Men det eneste som møtte henne var den tomme graven, som gjorde hennes sorg ennå større enn den var i forveien. Nå kunne hun ikke stelle i stand Jesu legeme, for så å ta avskjed med ham for siste gang. All hennes anstrengelse så ut til å ha vært forgjeves, men mitt i all fortvilelsen tennes likevel et lite håp.
Kanskje gartneren kan si henne hvor Jesu legeme er blitt av?
Men når han sier hennes navn så ser hun at det er Jesus selv, hvilket gjør at sorgen forsvinner og gleden bryter frem. Han er ikke blitt borte han står der foran henne, så den tomme graven ble et sted hvor håpet oppstod. Jesus var stått opp igjen av graven og døden, samtidig hadde han seiret over synden og døden.
Alt var skjedd så som han hadde sagt det skulle, men de hadde ikke forstått det som han hadde sagt. Jesus ber henne så gå til brødrene sine og fortelle dem, at han lever og skal gå opp til sin og deres far. Hvilken begivenhet Maria får fortelle videre om, hun som hadde lidd så mye i sitt liv. Hun var den første som fikk gå med evangeliets glade budskap, som ble så betydningsfullt for hele menneskeheten fremtid.
Jesu oppstandelse fra de døde er i seg selv et vitnesbyrd om, at det finnes et evig liv som kommer etter livet i denne verden. Det er selve grunnvollen i vår kristne tro, at Jesus stod opp fra de døde påskemorgen. Maria må derfor kunne sies å være den første som forkynte evangeliet, fordi hun var den første personen som fikk fortelle budskapet om oppstandelsen.
Jesus selv sender henne av sted for å fortelle nyheten, om at han er stått opp fra de døde og er lys levende. Hun skal gå bort og fortelle det til brødrene hans, men kunne han ikke bare selv vist seg for dem. Da hadde de med engang fått å vite, at han var stått opp igjen fra graven.
Men det var ikke uten grunn at Jesus brukte Maria, som sitt sendebud for å kunngjøre sin oppstandelse. Hun var et mennske som var uten status, som hadde vært mobba og holdt utenfor fellesskapet. Men Maria fikk betydning i møte med Jesus, som siden sendte henne med håpets budskap.
Vi får ofte høre eller se forkortelsen VIP i media, som på engelsk står for Very Important People. På norsk betyr det Meget Betydningfulle Mennesker, noe som ofte brukes når media omtaler kjendiser. Hvilket skaper skille mellom mennesker i vårt samfunn, noen blir sett på som mer betydningfullere enn andre. Men i Guds øyne er vi alle sammen Meget Betydningsfulle Mennesker, fordi vi alle er skapte i hans bilde og har samme verdi.
Uteliggeren, kjendisen og vi andre er alle betydningfulle, hvilket gjør at vi alle har samme status i Guds øyne. Jesus ønsker å ha fellesskap med oss alle sammen, uansett hvor vi ligger på samfunnets rangeringsliste. I hans øyne er ikke forskjell på rike og fattige, men for ham er enhver av oss like verdifull. Han offret seg for at vi skulle få en ny begynnelse, som ble mulig når han igjen stod opp av graven.
Jesus sendte Maria med dette fantastiske budskapet, men også vi som lever nå får gå med samme budskap. Et budskap som ikke gjør forskjell på mennesker, men gir håp til det mest fortvilte menneskebarnet. Jesus sier selv at han er med oss alle dager så lenge verden står, så vi har ingenting å frykte når vi vet at han er med oss.
Gå og fortell at tom er hans grav.
Livet han vant, da livet han gav,
gav det for oss og køpte oss fri.
Frelse og fred han alle vil gi.
NoS 191 v.4
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
mandag 24. mars 2008
Langfredag, rekke 2.
Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Johannes i det 18. og 19. kapittel:
Joh 18,1-19,30:
Da Jesus hadde sagt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine. De gikk over Kedronbekken og inn i en hage som lå der. 2 Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus og disiplene hadde ofte kommet sammen der. 3 Judas hentet nå vaktstyrken og noen av overprestenes og fariseernes vaktmenn, og de kom dit med fakler, lamper og våpen. 4 Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?» 5 «Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Det er jeg,» sier Jesus. Judas, han som forrådte ham, var også der sammen med dem. 6 Da Jesus sa: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden. 7 Igjen spurte han: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret,» sa de. 8 «Jeg har sagt dere at det er jeg,» sa Jesus. «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» 9 Slik skulle det ordet bli oppfylt som han hadde sagt: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du ga meg.» 10 Simon Peter hadde et sverd. Han trakk det, hogg etter øversteprestens tjener og kuttet det høyre øret av ham. Tjeneren het Malkos. 11 Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke tømme det begeret min Far har gitt meg?» 12 Vaktstyrken, kommandanten og jødenes vaktmenn grep nå Jesus, bandt ham 13 og førte ham først til Annas. Han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året. 14 Det var Kaifas som hadde gitt jødene det rådet at det var best om ett menneske døde for folket. 15 Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne andre disippelen kjente øverstepresten. Han kom inn på gårdsplassen foran øversteprestens bolig sammen med Jesus, 16 mens Peter ble stående utenfor ved porten. Disippelen som kjente øverstepresten, gikk ut og snakket med tjenestejenta som voktet porten, så Peter fikk komme inn. 17 Da sa tjenestejenta til Peter: «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» «Nei,» svarte han, «det er jeg ikke.» 18 Det var kaldt, og tjenerne og vaktene hadde tent et bål og sto og varmet seg ved glørne. Peter sto også og varmet seg sammen med dem. 19 Øverstepresten spurte nå Jesus ut om disiplene hans og om læren hans. 20 Jesus svarte: «Jeg har talt åpent for hele verden. Jeg har alltid undervist i synagoger og i tempelet, der alle jøder kommer sammen. Aldri har jeg talt i det skjulte. 21 Men hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.» 22 En av vaktene som sto der, ga ham da et slag i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?» 23 Jesus sa til ham: «Hvis jeg sa noe galt, så før bevis for det! Men hvis det var sant, hvorfor slår du meg da?» 24 Så sendte Annas ham bundet til øverstepresten Kaifas. 25 Imens sto Simon Peter og varmet seg. Da sa de til ham: «Er ikke du også en av disiplene hans?» Men han nektet og sa: «Nei, det er jeg ikke.» 26 En av øversteprestens tjenere, en slektning av ham som Peter hadde hogd øret av, sier: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» 27 Men Peter nektet igjen. Og straks gol hanen. 28 Så førte de Jesus fra Kaifas til landshøvdingens borg. Det var tidlig på morgenen. Selv gikk de ikke inn i borgen; de ville ikke bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet. 29 Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?» 30 De svarte: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» 31 «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa Pilatus. Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å ta livet av noen.» 32 Slik skulle det ordet bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han ga til kjenne hva slags død han skulle lide. 33 Pilatus gikk da inn i borgen igjen, kalte Jesus til seg og sa: «Er du jødenes konge?» 34 Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?» 35 «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» 36 Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» 37 «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge,» svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» 38 «Hva er sannhet?» sa Pilatus. Deretter gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen. 39 Men dere har den skikk at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» 40 Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver. Pilatus grep nå Jesus og lot ham piske. 2 Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. 3 Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet. 4 Pilatus gikk igjen ut av borgen og sa til jødene: «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham.» 5 Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: «Se det mennesket!» 6 Men da overprestene og mennene deres fikk se ham, ropte de: «Korsfest! Korsfest!» Pilatus sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.» 7 Jødene svarte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» 8 Da Pilatus hørte dette, ble han enda reddere. 9 Han gikk inn i borgen igjen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus ga ham ikke noe svar. 10 «Svarer du meg ikke?» sa Pilatus. «Vet du ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfeste deg?» 11 Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.» 12 Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene ropte: «Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» 13 Da Pilatus hørte dette, førte han Jesus ut av borgen og satte seg i dommersetet, som sto på et sted som heter Helleplassen, på hebraisk Gabbata. 14 Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!» 15 Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» «Skal jeg korsfeste kongen deres?» spurte Pilatus. «Vi har ingen annen konge enn keiseren,» sa overprestene. 16 Da overga han Jesus til dem for at han skulle korsfestes. Så tok de Jesus med seg. 17 Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. 18 Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. 19 Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød:«Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» 20 Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. 21 Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: 'Jødenes konge', men skriv: 'Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge'.» 22 Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» 23 Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. 24 Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kappe.Dette gjorde soldatene. 25 Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. 26 Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» 27 Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg. 28 Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» 29 Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. 30 Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Kirkerommet har ikke samme høytidelige preg i dag som det pleier, fordi denne dagen skal minne oss om Jesu lidelse og død på korset. Det er grunnen til at vi i dag på langfredag har et tomt alter, som vanligvis pleier å være så fint og vakkert i all sin skrud. Det eneste som ligger der i dag, er en tornekrone maken til den til Jesus.
Langfredag var en lang og mørk dag nesten uten lyspunkter, hvilket vi i dag synliggjør ved å ha et tomt alteret. Vanligvis ligger en fin hvit duk på alteret, hvorpå det står to lysestaker og nattverdutstyr. Lysene som pleier å stå på alteret og minne oss om at Jesus er verdens lys, og nattverdutstyret som minner oss om at hans legeme og blod er vår åndelige føde.
Ennå engang har vi hørt historien om Jesu lidelse og død, som er en sterk og gripende fortelling om en ufattelig kjærlighet. Gud satte himmel og jord i bevegelse for å kunne komme oss til unnsetning, slik at vi skulle kunne bli reddet fra vår egen kollektive tilintetgjørelse. Gud sendte sin egen sønn som redningsmann for oss alle sammen, som er uten mulighet å hjelpe oss selv ut av våre vanskeligheter. Et offer som ingen har sett maken til verken før eller siden, som ble mulig fordi Gud ønsket å gi oss en ny mulighet å møte ham.
Jesus ble selv tvunget til å bære sitt eget kors, som skulle reises for ham på stedet kalt Golgata. Men på veien ut hadde Jesus ikke flere krefter, fordi han allerede hadde gjennomgått så mye. Han var blitt forrådet av Judas, fornektet av Simon Peter, og krevd dødsdømt av sitt eget folk.
Hvilket må ha gjort at han har følt seg meget alene og forlatt av alle dem, som man skulle forventet stilte opp for ham i den vanskelige situasjonen. Men som om det ikke var mer enn nok, så ble han avkledd, pisket og til slutt tornekronet. Så kan man spørre seg selv om det var så rart, at han ikke klarte å bære sitt eget kors ut til Golgata. Men det siste stykke av veien var det en annen, som måtte ta korset på seg og bære det videre for ham.
Kommet ut på Golgata ble Jesus korsfestet sammen med to røverer, som også var blitt dømt til den pinefulle døden på korset. Men de to røverne hadde fått en rettferdig dom, men Jesus var uskyldig dømt til samme straff som dem.
Det er fullbrakt: sa Jesus. Så bøyde han hovde og oppga sin ånd. Jesus sitt liv hadde tatt en brå slutt, han hadde lidd en nedverdigende død. Døden på korset var ikke en helt vanlig måte å utføre dødsdom på, men den mest nedverdigende og ydmykende død som kunne tenkes. Den var en så nedverdigende og ydmykende dødsstraff, at romerne ikke brukte den imot sine egne borgere.
Jeg synes at vi kan kalle denne dagen for korsets dag, fordi på denne dagen er det korset som står i sentrum. Korset er blitt selve symbolet for denne redningsaksjonen, som kostet Jesus mye lidelse og smerte og ikke minst hans eget liv. Jesus hadde all mulighet får at unnslippe denne forferdelige lidelse og død, fordi han kunne takket nei til denne oppgaven som menneskets redningsmann.
Han trengte ikke gjøre det for sin egen del fordi det var menneske som hadde syndet. Jesus hadde ikke gjort noe han kunne straffes for, men likevel valgte han lydig å følge sin fars ønske. Samtidig som han gikk i døden pågrunn av kjærligheten til oss, som egentlig selv burde tatt konsekvensen av våre egne synder.
Korset var som før sagt på Jesu tid et torturinstrument, men det har blitt kristendommens fremste symbol. Det minner oss om den frelse som Jesus vant oss, når han ga sitt liv som soning for alle våre synder. Men hva koster så alt dette oss når alt kommer til alt, fordi det må ha en eller annen pris når noen ofret så mye for oss. Ingenting, det er helt gratis, uten omkostninger, det er alt betalt med Jesu dyre blod.
Det eneste vi trenger å gjøre er å ta imot frelsen, fordi vi ikke kan gjøre noe så vi har den fortjent. For av nåde er de frelste, ved tru. Det er ikkje dykkar eige verk, det er Guds gåve. Og det kviler ikkje på gjerninger, så ingen skal rosa seg: sier apostelen Paulus.
Frelsen er en Guds gave som han har gitt oss av kjærlighet, hvilket derfor bare kan tas imot uten omkostninger. I vårt forbrukersamfunn er vi så vant til å sulle betale for varer og tjenester, at det kan virke så unaturlig at vi bare kan ta imot uten å gi betaling. Gud er ikke en kravstor Gud når han sik tilbyr oss nåden gratis, men han har bare et brennende ønske om at vi tar imot den.
Alt dette ble mulig i og med Jesus Kristus sin død på korset, hvilket har gjort korset til det viktigste universelle kristne symbolet. De fleste mennesker forbinner korset med kristendommen, uansett hvilken nasjon eller kultur man måtte tilhøre. Det kan følgelig være på både godt og vondt.
Men jeg skal fortelle en sann historie om hvor korset ga gode assosiasjoner.
Skipet Skottland grunnstøtte en mørk natt nord for mitt eget hjemsted. Folket kom seg i land og delte seg i to grupper, den ene skulle gå nordover og den andre sørover. De hadde sett lys inn på land mens de seilte, så de ville prøve å finne frem til dette stedet.
Når natten var i ferd med å slippe taket, så satte de i gang med å gå i hver sin retning. De som var på vei sørover ble møtt av en mann, som de så fulgte med sørover mot bygda. Når de nærmer seg bygda så kommer kirketårnet til syne, og samtidig også korset som stod øverst på kirketårnet.
Hvilket utløste et lettelsens sukk fra en av passasjerene. Gudskjelov, det er kristne folk vi er kommet til, siden bøyde han kner og så takket han Gud for det. Denne mannen fikk gode assosiasjoner når han så korset, som tok fra ham alle bekymringene han hadde hatt båret på. Korset viste at det var et kristent folk han var kommet til, så det var ingen fare for verken liv eller helse.
Takknemmeligheten for korset og dets betydning, viste han når han bøyde sine knær for Herren. Denne mannen kjente korsets innhold, som er like viktig den dag i dag. La også oss som sidder her i kirken i dag, ta korset like alvorlig som denne mannen gjorde. Korset er det som ble Jesu død men det gir oss liv i overflod, dersom vi tar opp vårt eget kors og følger vår frelser og forsoner.
La oss bære korst slik at det gir andre mennesker gode assosiasjoner, når vi tar det opp og følger etter Jesus Kristus. Måtte korset være det fyrtårn vi navigerer etter, når vi skal sette kursen for livene våre på livets hav. Så vil vi komme trygt i havn ved den himmelske brygge, hvor Jesus Kristus selv står og tar imot oss og ønsker oss velkommen. Det gjelder ikke hva vi presenterer, men hva Jesus har gjort for deg og meg.
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Joh 18,1-19,30:
Da Jesus hadde sagt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine. De gikk over Kedronbekken og inn i en hage som lå der. 2 Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus og disiplene hadde ofte kommet sammen der. 3 Judas hentet nå vaktstyrken og noen av overprestenes og fariseernes vaktmenn, og de kom dit med fakler, lamper og våpen. 4 Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?» 5 «Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Det er jeg,» sier Jesus. Judas, han som forrådte ham, var også der sammen med dem. 6 Da Jesus sa: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden. 7 Igjen spurte han: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret,» sa de. 8 «Jeg har sagt dere at det er jeg,» sa Jesus. «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» 9 Slik skulle det ordet bli oppfylt som han hadde sagt: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du ga meg.» 10 Simon Peter hadde et sverd. Han trakk det, hogg etter øversteprestens tjener og kuttet det høyre øret av ham. Tjeneren het Malkos. 11 Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke tømme det begeret min Far har gitt meg?» 12 Vaktstyrken, kommandanten og jødenes vaktmenn grep nå Jesus, bandt ham 13 og førte ham først til Annas. Han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året. 14 Det var Kaifas som hadde gitt jødene det rådet at det var best om ett menneske døde for folket. 15 Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne andre disippelen kjente øverstepresten. Han kom inn på gårdsplassen foran øversteprestens bolig sammen med Jesus, 16 mens Peter ble stående utenfor ved porten. Disippelen som kjente øverstepresten, gikk ut og snakket med tjenestejenta som voktet porten, så Peter fikk komme inn. 17 Da sa tjenestejenta til Peter: «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» «Nei,» svarte han, «det er jeg ikke.» 18 Det var kaldt, og tjenerne og vaktene hadde tent et bål og sto og varmet seg ved glørne. Peter sto også og varmet seg sammen med dem. 19 Øverstepresten spurte nå Jesus ut om disiplene hans og om læren hans. 20 Jesus svarte: «Jeg har talt åpent for hele verden. Jeg har alltid undervist i synagoger og i tempelet, der alle jøder kommer sammen. Aldri har jeg talt i det skjulte. 21 Men hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.» 22 En av vaktene som sto der, ga ham da et slag i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?» 23 Jesus sa til ham: «Hvis jeg sa noe galt, så før bevis for det! Men hvis det var sant, hvorfor slår du meg da?» 24 Så sendte Annas ham bundet til øverstepresten Kaifas. 25 Imens sto Simon Peter og varmet seg. Da sa de til ham: «Er ikke du også en av disiplene hans?» Men han nektet og sa: «Nei, det er jeg ikke.» 26 En av øversteprestens tjenere, en slektning av ham som Peter hadde hogd øret av, sier: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» 27 Men Peter nektet igjen. Og straks gol hanen. 28 Så førte de Jesus fra Kaifas til landshøvdingens borg. Det var tidlig på morgenen. Selv gikk de ikke inn i borgen; de ville ikke bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet. 29 Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?» 30 De svarte: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» 31 «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa Pilatus. Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å ta livet av noen.» 32 Slik skulle det ordet bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han ga til kjenne hva slags død han skulle lide. 33 Pilatus gikk da inn i borgen igjen, kalte Jesus til seg og sa: «Er du jødenes konge?» 34 Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?» 35 «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» 36 Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» 37 «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge,» svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» 38 «Hva er sannhet?» sa Pilatus. Deretter gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen. 39 Men dere har den skikk at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» 40 Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver. Pilatus grep nå Jesus og lot ham piske. 2 Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. 3 Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet. 4 Pilatus gikk igjen ut av borgen og sa til jødene: «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham.» 5 Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: «Se det mennesket!» 6 Men da overprestene og mennene deres fikk se ham, ropte de: «Korsfest! Korsfest!» Pilatus sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.» 7 Jødene svarte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» 8 Da Pilatus hørte dette, ble han enda reddere. 9 Han gikk inn i borgen igjen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus ga ham ikke noe svar. 10 «Svarer du meg ikke?» sa Pilatus. «Vet du ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfeste deg?» 11 Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.» 12 Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene ropte: «Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» 13 Da Pilatus hørte dette, førte han Jesus ut av borgen og satte seg i dommersetet, som sto på et sted som heter Helleplassen, på hebraisk Gabbata. 14 Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!» 15 Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» «Skal jeg korsfeste kongen deres?» spurte Pilatus. «Vi har ingen annen konge enn keiseren,» sa overprestene. 16 Da overga han Jesus til dem for at han skulle korsfestes. Så tok de Jesus med seg. 17 Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. 18 Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. 19 Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød:«Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» 20 Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. 21 Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: 'Jødenes konge', men skriv: 'Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge'.» 22 Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» 23 Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. 24 Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kappe.Dette gjorde soldatene. 25 Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. 26 Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» 27 Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg. 28 Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» 29 Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. 30 Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Kirkerommet har ikke samme høytidelige preg i dag som det pleier, fordi denne dagen skal minne oss om Jesu lidelse og død på korset. Det er grunnen til at vi i dag på langfredag har et tomt alter, som vanligvis pleier å være så fint og vakkert i all sin skrud. Det eneste som ligger der i dag, er en tornekrone maken til den til Jesus.
Langfredag var en lang og mørk dag nesten uten lyspunkter, hvilket vi i dag synliggjør ved å ha et tomt alteret. Vanligvis ligger en fin hvit duk på alteret, hvorpå det står to lysestaker og nattverdutstyr. Lysene som pleier å stå på alteret og minne oss om at Jesus er verdens lys, og nattverdutstyret som minner oss om at hans legeme og blod er vår åndelige føde.
Ennå engang har vi hørt historien om Jesu lidelse og død, som er en sterk og gripende fortelling om en ufattelig kjærlighet. Gud satte himmel og jord i bevegelse for å kunne komme oss til unnsetning, slik at vi skulle kunne bli reddet fra vår egen kollektive tilintetgjørelse. Gud sendte sin egen sønn som redningsmann for oss alle sammen, som er uten mulighet å hjelpe oss selv ut av våre vanskeligheter. Et offer som ingen har sett maken til verken før eller siden, som ble mulig fordi Gud ønsket å gi oss en ny mulighet å møte ham.
Jesus ble selv tvunget til å bære sitt eget kors, som skulle reises for ham på stedet kalt Golgata. Men på veien ut hadde Jesus ikke flere krefter, fordi han allerede hadde gjennomgått så mye. Han var blitt forrådet av Judas, fornektet av Simon Peter, og krevd dødsdømt av sitt eget folk.
Hvilket må ha gjort at han har følt seg meget alene og forlatt av alle dem, som man skulle forventet stilte opp for ham i den vanskelige situasjonen. Men som om det ikke var mer enn nok, så ble han avkledd, pisket og til slutt tornekronet. Så kan man spørre seg selv om det var så rart, at han ikke klarte å bære sitt eget kors ut til Golgata. Men det siste stykke av veien var det en annen, som måtte ta korset på seg og bære det videre for ham.
Kommet ut på Golgata ble Jesus korsfestet sammen med to røverer, som også var blitt dømt til den pinefulle døden på korset. Men de to røverne hadde fått en rettferdig dom, men Jesus var uskyldig dømt til samme straff som dem.
Det er fullbrakt: sa Jesus. Så bøyde han hovde og oppga sin ånd. Jesus sitt liv hadde tatt en brå slutt, han hadde lidd en nedverdigende død. Døden på korset var ikke en helt vanlig måte å utføre dødsdom på, men den mest nedverdigende og ydmykende død som kunne tenkes. Den var en så nedverdigende og ydmykende dødsstraff, at romerne ikke brukte den imot sine egne borgere.
Jeg synes at vi kan kalle denne dagen for korsets dag, fordi på denne dagen er det korset som står i sentrum. Korset er blitt selve symbolet for denne redningsaksjonen, som kostet Jesus mye lidelse og smerte og ikke minst hans eget liv. Jesus hadde all mulighet får at unnslippe denne forferdelige lidelse og død, fordi han kunne takket nei til denne oppgaven som menneskets redningsmann.
Han trengte ikke gjøre det for sin egen del fordi det var menneske som hadde syndet. Jesus hadde ikke gjort noe han kunne straffes for, men likevel valgte han lydig å følge sin fars ønske. Samtidig som han gikk i døden pågrunn av kjærligheten til oss, som egentlig selv burde tatt konsekvensen av våre egne synder.
Korset var som før sagt på Jesu tid et torturinstrument, men det har blitt kristendommens fremste symbol. Det minner oss om den frelse som Jesus vant oss, når han ga sitt liv som soning for alle våre synder. Men hva koster så alt dette oss når alt kommer til alt, fordi det må ha en eller annen pris når noen ofret så mye for oss. Ingenting, det er helt gratis, uten omkostninger, det er alt betalt med Jesu dyre blod.
Det eneste vi trenger å gjøre er å ta imot frelsen, fordi vi ikke kan gjøre noe så vi har den fortjent. For av nåde er de frelste, ved tru. Det er ikkje dykkar eige verk, det er Guds gåve. Og det kviler ikkje på gjerninger, så ingen skal rosa seg: sier apostelen Paulus.
Frelsen er en Guds gave som han har gitt oss av kjærlighet, hvilket derfor bare kan tas imot uten omkostninger. I vårt forbrukersamfunn er vi så vant til å sulle betale for varer og tjenester, at det kan virke så unaturlig at vi bare kan ta imot uten å gi betaling. Gud er ikke en kravstor Gud når han sik tilbyr oss nåden gratis, men han har bare et brennende ønske om at vi tar imot den.
Alt dette ble mulig i og med Jesus Kristus sin død på korset, hvilket har gjort korset til det viktigste universelle kristne symbolet. De fleste mennesker forbinner korset med kristendommen, uansett hvilken nasjon eller kultur man måtte tilhøre. Det kan følgelig være på både godt og vondt.
Men jeg skal fortelle en sann historie om hvor korset ga gode assosiasjoner.
Skipet Skottland grunnstøtte en mørk natt nord for mitt eget hjemsted. Folket kom seg i land og delte seg i to grupper, den ene skulle gå nordover og den andre sørover. De hadde sett lys inn på land mens de seilte, så de ville prøve å finne frem til dette stedet.
Når natten var i ferd med å slippe taket, så satte de i gang med å gå i hver sin retning. De som var på vei sørover ble møtt av en mann, som de så fulgte med sørover mot bygda. Når de nærmer seg bygda så kommer kirketårnet til syne, og samtidig også korset som stod øverst på kirketårnet.
Hvilket utløste et lettelsens sukk fra en av passasjerene. Gudskjelov, det er kristne folk vi er kommet til, siden bøyde han kner og så takket han Gud for det. Denne mannen fikk gode assosiasjoner når han så korset, som tok fra ham alle bekymringene han hadde hatt båret på. Korset viste at det var et kristent folk han var kommet til, så det var ingen fare for verken liv eller helse.
Takknemmeligheten for korset og dets betydning, viste han når han bøyde sine knær for Herren. Denne mannen kjente korsets innhold, som er like viktig den dag i dag. La også oss som sidder her i kirken i dag, ta korset like alvorlig som denne mannen gjorde. Korset er det som ble Jesu død men det gir oss liv i overflod, dersom vi tar opp vårt eget kors og følger vår frelser og forsoner.
La oss bære korst slik at det gir andre mennesker gode assosiasjoner, når vi tar det opp og følger etter Jesus Kristus. Måtte korset være det fyrtårn vi navigerer etter, når vi skal sette kursen for livene våre på livets hav. Så vil vi komme trygt i havn ved den himmelske brygge, hvor Jesus Kristus selv står og tar imot oss og ønsker oss velkommen. Det gjelder ikke hva vi presenterer, men hva Jesus har gjort for deg og meg.
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Skjærtorsdag, rekke 2.
Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Johannes det 13. kapittel:
Joh 13,1-15:
1 Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Jødenes påskehøytid nærmet seg men også slutten av Jesu gjerning. Jesus viste at timen hans var kommet, snart skulle han til å forlate jorda. Han var i ferd med å avslutte sin gjerning her på jorda, som Gud hadde sent ham til å gjøre, men ennå var det viktigste igjen. Han måtte ta avskjed med disiplene sine på en skikkelig måte, hva var da mer naturlig enn å stelle i stand et måltid. Sånn gjorde man på Jesu tid og det samme gjør vi i dag. Jesus stelte i stand et godt måltid med god mat og drikke, slik at de kunne ha en fin og god avslutningsfest før avreisen.
Denne avreisen var ikke noen vanlig avreise, men det skjønte ikke disiplene til Jesus. Jesus selv viste hva som var i ferd med å skje, snart skulle han bli forrådet av en av sine egne disipler. Han viste også at det var Judas Iskariot som var den, som skulle gjøre denne ugjerningen mot sin egen venn. Det er noe av det aller vondeste et menneske kan oppleve, at bli sviktet av sine venner som man har satt sin lit til. Men Jesus var forberedt på at det ville komme til å skje, han viste at djevelen hadde gitt Judas dette oppdraget å utføre.
Jesus hadde fått all makt fra sin far i himmelen, som han var gått ut fra og skulle gå tilbake til. Ingen og intet kunn hindre Jesus i å gjøre det som er nødvendig, for at Guds plan for menneske og dets frelse skulle gå i oppfyllelse. Jesus var den eneste som var kvalifisert til oppdraget, fordi han var både Gud og menneske i sitt vesen. Han ble unnfanget av Den hellige Ånd og født av jomfru Maria, som henholdsvis var Gud og menneske som smeltet sammen i Jesus. Han er eneste menneske som er født uten synd, derfor var det mulig for ham å ta dette oppdraget.
Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. Hvilket han viser når han reiser seg fra måltidsbordet, for at begynne å vaske føttene på disiplene sine. Han inntar rollen som tjener når han utfører denne handlingen, fordi det var en tjeners oppgave å vaske sin Herres føtter. Så det er ikke så rart at Peter reagerer slik han gjør, når han får se hva det er Jesus har gang i. ”Aldri i evighet skal du vaske mine føtter”: sier Peter. Det er ikke fordi Peter ønsker å sette seg opp imot Jesus, men han gjør Jesus oppmerksom på at slik pleier det ikke å være.
Han er ved å innføre en ny skikk, som Peter ikke kjenner seg igjen i. Vi har mange forskjellige skikker i samfunnet vårt, som vi ikke tenker over før noen forandrer på dem. Det er ikke før noen rører ved skikken at vi reagerer, fordi da begynner vi å føle oss utrygge og ukomfortable av det. Hvilket også skjedde med Peter når Jesus inntok tjener rollen. Men Jesus forsikrer ham om at dette er nødvendig, for at de skal kunne ha noen fremtid sammen som venner.
Da vet Peter at det ikke er noen spøk men alvor alt sammen, så han ber om i tillegg om få hendene og hovde vasket også. Men det er ikke selve vaskingen som har hovedfokus, men det er symbolikken i selve handlingen som utføres. Vi skal være hverandres tjenere ikke hverandres Herrer, fordi da kan det fort ende galt og konflikter oppstår av det. Hvilket kan føre til splittelse i kristenheten som vi ikke kan si oss tjent med, verken når det gjelder forholdet til Jesus eller vår kristne brødre og søstere.
Når no eg, herren og meisteren, har vaska føtene dykkar, då skal de òg vaska føtene åt kvarandre. Det er eit føreblde eg har gjeve dykk: Som eg har gjort mot dykk, skal de òg gjera: sier Jesus. Han er tydelig på at søskenkjærligheten er svært viktig fordi det er den som skal holde søskenflokken sammen. Den sveiser sammen det åndelige søskenfellesskapet, slik at de står sterkere i forhold til djevelens angrep.
Renslighet er en av livets mange dyder, men åndelig renslighet er den viktigste av dem. Den kan vi få i Jesus Kristi blod som rant for oss på Golgata, hvor han sonet for alle våre synder både i fortid, nåtid og fremtid. Jesu blod kan rense oss for syndens misfarging, dersom vi er villige til å la blodet rense oss. Misfargingen kommer av synden som gjør oss urene, men Jesu blod gjør oss rene som den hviteste snø.
I nattverden får vi del i den nåde som Jesus vant oss på Golgata, som er gitt oss helt gratis uten at vi trenger å gi noe igjen for den. Den synliggjør Jesus sitt offer for våres skyld, samtidig som den gir oss del i Jesu seierrike oppstandelse. Jesus ga oss nattverden for at den skal minne oss om, at han gikk inn i tjenerrollen for våres skyld. Nattverden skal også være med til å minne oss om, at den åndelige rensligheten er svært viktig for oss.
Vi blir aldri fullstendig rene før vi er sammen med Jesus i paradiset, men nattverden kan være med til å styrke og holde oss opp i denne verden. Slik at vi engang skal kunne samles i himmelen, hvor vi får leve sammen med Jesus til evig tid. I nattverden får vi en forsmak på det himmelen har å by på, hvilket vi får i brødet og vinen som er Herrens legeme og blod.
Vi har ennå engang anledning til å samles om Herrens nattverdbord, som er for oss alle sammen som er samlet til gudstjeneste her i dag. Den er ikke forbeholdt noen bestemt samfunnsgruppe eller samfunnslag, men vi har alle like store behov for å komme til nattverdbordet. I Guds rike er det ikke rik eller fattig, ikke vellykket eller mislykket, fordi alle har vi behov for det som Gud har å gi oss ufortjent av nåde.
Kom for alt er ferdig kommer jeg til å si til oss alle, når Jesus inviterer til nattverden som han har tilberedt for oss. Han inviterer og serverer for oss det hellige måltidet, som vi får ta imot uten vederlag av noe som helst slag.
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Joh 13,1-15:
1 Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Jødenes påskehøytid nærmet seg men også slutten av Jesu gjerning. Jesus viste at timen hans var kommet, snart skulle han til å forlate jorda. Han var i ferd med å avslutte sin gjerning her på jorda, som Gud hadde sent ham til å gjøre, men ennå var det viktigste igjen. Han måtte ta avskjed med disiplene sine på en skikkelig måte, hva var da mer naturlig enn å stelle i stand et måltid. Sånn gjorde man på Jesu tid og det samme gjør vi i dag. Jesus stelte i stand et godt måltid med god mat og drikke, slik at de kunne ha en fin og god avslutningsfest før avreisen.
Denne avreisen var ikke noen vanlig avreise, men det skjønte ikke disiplene til Jesus. Jesus selv viste hva som var i ferd med å skje, snart skulle han bli forrådet av en av sine egne disipler. Han viste også at det var Judas Iskariot som var den, som skulle gjøre denne ugjerningen mot sin egen venn. Det er noe av det aller vondeste et menneske kan oppleve, at bli sviktet av sine venner som man har satt sin lit til. Men Jesus var forberedt på at det ville komme til å skje, han viste at djevelen hadde gitt Judas dette oppdraget å utføre.
Jesus hadde fått all makt fra sin far i himmelen, som han var gått ut fra og skulle gå tilbake til. Ingen og intet kunn hindre Jesus i å gjøre det som er nødvendig, for at Guds plan for menneske og dets frelse skulle gå i oppfyllelse. Jesus var den eneste som var kvalifisert til oppdraget, fordi han var både Gud og menneske i sitt vesen. Han ble unnfanget av Den hellige Ånd og født av jomfru Maria, som henholdsvis var Gud og menneske som smeltet sammen i Jesus. Han er eneste menneske som er født uten synd, derfor var det mulig for ham å ta dette oppdraget.
Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. Hvilket han viser når han reiser seg fra måltidsbordet, for at begynne å vaske føttene på disiplene sine. Han inntar rollen som tjener når han utfører denne handlingen, fordi det var en tjeners oppgave å vaske sin Herres føtter. Så det er ikke så rart at Peter reagerer slik han gjør, når han får se hva det er Jesus har gang i. ”Aldri i evighet skal du vaske mine føtter”: sier Peter. Det er ikke fordi Peter ønsker å sette seg opp imot Jesus, men han gjør Jesus oppmerksom på at slik pleier det ikke å være.
Han er ved å innføre en ny skikk, som Peter ikke kjenner seg igjen i. Vi har mange forskjellige skikker i samfunnet vårt, som vi ikke tenker over før noen forandrer på dem. Det er ikke før noen rører ved skikken at vi reagerer, fordi da begynner vi å føle oss utrygge og ukomfortable av det. Hvilket også skjedde med Peter når Jesus inntok tjener rollen. Men Jesus forsikrer ham om at dette er nødvendig, for at de skal kunne ha noen fremtid sammen som venner.
Da vet Peter at det ikke er noen spøk men alvor alt sammen, så han ber om i tillegg om få hendene og hovde vasket også. Men det er ikke selve vaskingen som har hovedfokus, men det er symbolikken i selve handlingen som utføres. Vi skal være hverandres tjenere ikke hverandres Herrer, fordi da kan det fort ende galt og konflikter oppstår av det. Hvilket kan føre til splittelse i kristenheten som vi ikke kan si oss tjent med, verken når det gjelder forholdet til Jesus eller vår kristne brødre og søstere.
Når no eg, herren og meisteren, har vaska føtene dykkar, då skal de òg vaska føtene åt kvarandre. Det er eit føreblde eg har gjeve dykk: Som eg har gjort mot dykk, skal de òg gjera: sier Jesus. Han er tydelig på at søskenkjærligheten er svært viktig fordi det er den som skal holde søskenflokken sammen. Den sveiser sammen det åndelige søskenfellesskapet, slik at de står sterkere i forhold til djevelens angrep.
Renslighet er en av livets mange dyder, men åndelig renslighet er den viktigste av dem. Den kan vi få i Jesus Kristi blod som rant for oss på Golgata, hvor han sonet for alle våre synder både i fortid, nåtid og fremtid. Jesu blod kan rense oss for syndens misfarging, dersom vi er villige til å la blodet rense oss. Misfargingen kommer av synden som gjør oss urene, men Jesu blod gjør oss rene som den hviteste snø.
I nattverden får vi del i den nåde som Jesus vant oss på Golgata, som er gitt oss helt gratis uten at vi trenger å gi noe igjen for den. Den synliggjør Jesus sitt offer for våres skyld, samtidig som den gir oss del i Jesu seierrike oppstandelse. Jesus ga oss nattverden for at den skal minne oss om, at han gikk inn i tjenerrollen for våres skyld. Nattverden skal også være med til å minne oss om, at den åndelige rensligheten er svært viktig for oss.
Vi blir aldri fullstendig rene før vi er sammen med Jesus i paradiset, men nattverden kan være med til å styrke og holde oss opp i denne verden. Slik at vi engang skal kunne samles i himmelen, hvor vi får leve sammen med Jesus til evig tid. I nattverden får vi en forsmak på det himmelen har å by på, hvilket vi får i brødet og vinen som er Herrens legeme og blod.
Vi har ennå engang anledning til å samles om Herrens nattverdbord, som er for oss alle sammen som er samlet til gudstjeneste her i dag. Den er ikke forbeholdt noen bestemt samfunnsgruppe eller samfunnslag, men vi har alle like store behov for å komme til nattverdbordet. I Guds rike er det ikke rik eller fattig, ikke vellykket eller mislykket, fordi alle har vi behov for det som Gud har å gi oss ufortjent av nåde.
Kom for alt er ferdig kommer jeg til å si til oss alle, når Jesus inviterer til nattverden som han har tilberedt for oss. Han inviterer og serverer for oss det hellige måltidet, som vi får ta imot uten vederlag av noe som helst slag.
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Olsok, rekke 1.
Det står skrevet i Salmenesbok, Salme 33:
Sal 33,12-22:
12 Salig er det folk som har Herren til Gud, det folk han har valgt til sin eiendom. 13 Fra himmelen skuer Herren ned og ser hvert eneste menneske. 14 Fra sin tronstol holder han øye med alle som bor på jorden, 15 - han som har dannet alles hjerter og merker seg alt det de gjør. 16 Stor makt gir ingen konge seier, stor styrke redder ingen mann i krig. 17 Hesten er en svikefull hjelper, den berger ingen med all sin kraft. 18 Men Herrens øye hviler på dem som frykter ham og venter på hans miskunn, 19 så han kan fri dem fra døden og berge dem gjennom hungersnød. 20 Vi venter med lengsel på Herren, han er vår hjelp og vårt skjold. 21 Vårt hjerte gleder seg i ham, for vi setter vår lit til hans hellige navn. 22 La din miskunn være over oss, Herre! Det er deg vi venter på.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Denne dagen, 29. juli er en spesiell dag i vår kirke, det var på denne dagen for 1077 år siden, at den norske kristne kirke ble født. I dag feirer vi Olavsdagen. Vi feirer denne dagen til minne om Kong Olav Haraldson, som mistet livet i slaget på Stiklestad 29. juli i år 1030. Så vi kan si at denne dagen er den kristne norske kirkes bursdag.
Det fortelles at det skjedde helbredelser ved Olavs kiste, derfor ble han kåret til helgen og kalles hellige-Olav. Han døde i kampen for å utbre sin tro, selv om han brukte sverd og trussel, som vi liker dårlig. Så står Hellige-Olav likevel igjen som den som kristnet Norge, og frelste Norges land fra hedenskapen. Vi har en hel del å lære av ham likevel. Det vi kan lære av ham er å være tydelige frimodige kristne, som formidler troen vår på fredelig vis i hverdagen.
Forfedrene våre levde ut det kristne liv i hverdagen, de vitnet om sin Herre og frelser i ord og gjerning. De levde ut en synlig kristendom, som blir mer og mer fjern i dagens samfunn. Vi lever i et flerreligiøst samfunn, hvor kristendommen ikke lengre er den eneste religion.
Vi har gjort religionen til en mer privatsak enn den virkeligheten bør være, fordi vi er redde for å støte og diskriminere våre nye landsmenn. Men det er oss selv vi diskriminerer, når vi skjuler vår religion og ikke lever den ut i hverdagen. Vi skal ha respekt for andres religion.
Men kan vi ha respekt for andres religion dersom vi ikke tar vår egen religion på alvor? Mange av dem som kommer fra andre deler av verden til Vest Europa for å bosette seg, synes at det er rart at vi i Vest Europa ikke tar vår egen tro mer alvorlig enn vi gjør.
Vi som bor i Norge har Herren til Gud dersom vi ønsker det, han trenger seg ikke på, men lar oss selv velge. Vi får selv bestemme om han skal være en del av våre liv eller ikke, det går godt an å leve et helt og godt liv uten å ha Herren til Gud. Men dommens dag kommer før eller siden for oss alle, da vil han innkalle oss alle, både dem som har hatt ham som Gud og dem som ikke har hatt ham som Gud.
Gud sidder på sin himmeltrone og ser hvert eneste menneske, som lever på denne jorden til enhver tid. Han ser hver en bevegelse vi gjør, hører hvert et ord vi sier og hver en tanke vi tenker. Han ser alt som blir gjort mot oss, hører alt som blir sagt og tenkt om oss.
Hvorfor sidder han og overvåker oss? Er det for å spionere på oss?
Nei, Gud overvåker oss ikke, fordi han ønsker å spionere på oss. Men fordi han bryr seg og viser hvor stor omsorg han har for oss alle sammen, uansett hvor alene vi føler oss i denne verden så er Gud alltid nærværende i våre liv. Han ønsker å stå ved vår side både i medgang og motgang, derfor er det han holder øye med oss fra sin høye trone i himmelen.
Vi var kommet langt bort fra Gud fordi vi i egoismens rus hadde forlatt ham. Gud stengte så Edens hage for oss fordi vi hadde gjort imot hans vilje. Men hans miskunn mot oss var så stor at han sendte sin egen Sønn til verden, for at Jesus skulle kunne frelse oss fra vår egen syndige natur. Jesus kom til verden for å frelse verden, ikke for at dømme verden.
Jesus kom til verden som menneske for å leve og virke blant mennesker, slik at han kunne peke frem imot det han skulle gjøre for oss mennesker. Han gjorde under etter under, han helbredet syke mennesker og drev ut onde ånder. Dette var med til å vise at han ikke bare var et menneske, men at han også er den Hellige Guds enbårne Sønn.
Men hans største under var hans død og oppstandelse, som gjorde at vi igjen kunne få del i det evige livs håp. Jesus ga sitt liv som løsepenge for oss mennesker, slik at synden ikke skulle ha makten over oss mer. Jesus seiret over synden ved sin oppstandelse som hadde skilt oss fra Guds miskunn. Seieren som Jesus vant over synden ved si oppstandelse, gjorde det mulig for oss igjen å vinne det evige livs håp.
Vi kan vinne det evige livs håp ved troen på Jesus Kristus sin død og oppstandelse, fordi den åpner døren inn til himmelen for oss mennesker. Den dør som var blitt låst for oss når Adam og Eva falt i synd, ble låst opp igjen av Jesus når han stod opp fra de døde. Det var i sin store miskunn Gud lot dette skje, slik at vi igjen kunne få fellesskap med ham.
Den miskunn Gud viser oss mennesker skal også vi vise våre medmennesker. Fordi som Jesus selv sier: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Gud ønsker at vi skal behandle hverandre med respekt og kjærlighet, slik at vi kan leve sammen i verden på Guds premisser. Det innebærer også at vi skal veilede hverandre, slik at vi lever i samsvar med Guds vilje med oss.
Vi er likevel ikke satt til å dømme hverandre fordi det skal Gud selv gjøre på dommens dag. Men Gud har gitt oss i oppdrag å forkynne og leve i det evangeliet, som han ved sin egen Sønn Jesus Kristus har overbrakt oss.
Vi er heldige som får leve og virke i et land som har trosfrihet, som gjør at vi har mulighet å samles til gudstjeneste og andre kristne aktiviteter. Fordi det er mange som lever i land hvor man straffes for sin tro, hvor det f.eks. er livsfarlig å gå på gudstjeneste og andre kristne aktiviteter. Mens de risikerer liv og lemmer for å leve ut sin kristne tro, så er det for oss i Norge i dag en menneskerett å kunne få leve ut vår kristne tro.
La oss leve i kristendommens religion som hellige-Olav brakte til Norges land. La oss være tydelige kristne som tar vår egen tro på alvor. La oss utbre kristendommens evangelium, ikke med sverd og trusler, men med ord og gjerninger.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
Sal 33,12-22:
12 Salig er det folk som har Herren til Gud, det folk han har valgt til sin eiendom. 13 Fra himmelen skuer Herren ned og ser hvert eneste menneske. 14 Fra sin tronstol holder han øye med alle som bor på jorden, 15 - han som har dannet alles hjerter og merker seg alt det de gjør. 16 Stor makt gir ingen konge seier, stor styrke redder ingen mann i krig. 17 Hesten er en svikefull hjelper, den berger ingen med all sin kraft. 18 Men Herrens øye hviler på dem som frykter ham og venter på hans miskunn, 19 så han kan fri dem fra døden og berge dem gjennom hungersnød. 20 Vi venter med lengsel på Herren, han er vår hjelp og vårt skjold. 21 Vårt hjerte gleder seg i ham, for vi setter vår lit til hans hellige navn. 22 La din miskunn være over oss, Herre! Det er deg vi venter på.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Denne dagen, 29. juli er en spesiell dag i vår kirke, det var på denne dagen for 1077 år siden, at den norske kristne kirke ble født. I dag feirer vi Olavsdagen. Vi feirer denne dagen til minne om Kong Olav Haraldson, som mistet livet i slaget på Stiklestad 29. juli i år 1030. Så vi kan si at denne dagen er den kristne norske kirkes bursdag.
Det fortelles at det skjedde helbredelser ved Olavs kiste, derfor ble han kåret til helgen og kalles hellige-Olav. Han døde i kampen for å utbre sin tro, selv om han brukte sverd og trussel, som vi liker dårlig. Så står Hellige-Olav likevel igjen som den som kristnet Norge, og frelste Norges land fra hedenskapen. Vi har en hel del å lære av ham likevel. Det vi kan lære av ham er å være tydelige frimodige kristne, som formidler troen vår på fredelig vis i hverdagen.
Forfedrene våre levde ut det kristne liv i hverdagen, de vitnet om sin Herre og frelser i ord og gjerning. De levde ut en synlig kristendom, som blir mer og mer fjern i dagens samfunn. Vi lever i et flerreligiøst samfunn, hvor kristendommen ikke lengre er den eneste religion.
Vi har gjort religionen til en mer privatsak enn den virkeligheten bør være, fordi vi er redde for å støte og diskriminere våre nye landsmenn. Men det er oss selv vi diskriminerer, når vi skjuler vår religion og ikke lever den ut i hverdagen. Vi skal ha respekt for andres religion.
Men kan vi ha respekt for andres religion dersom vi ikke tar vår egen religion på alvor? Mange av dem som kommer fra andre deler av verden til Vest Europa for å bosette seg, synes at det er rart at vi i Vest Europa ikke tar vår egen tro mer alvorlig enn vi gjør.
Vi som bor i Norge har Herren til Gud dersom vi ønsker det, han trenger seg ikke på, men lar oss selv velge. Vi får selv bestemme om han skal være en del av våre liv eller ikke, det går godt an å leve et helt og godt liv uten å ha Herren til Gud. Men dommens dag kommer før eller siden for oss alle, da vil han innkalle oss alle, både dem som har hatt ham som Gud og dem som ikke har hatt ham som Gud.
Gud sidder på sin himmeltrone og ser hvert eneste menneske, som lever på denne jorden til enhver tid. Han ser hver en bevegelse vi gjør, hører hvert et ord vi sier og hver en tanke vi tenker. Han ser alt som blir gjort mot oss, hører alt som blir sagt og tenkt om oss.
Hvorfor sidder han og overvåker oss? Er det for å spionere på oss?
Nei, Gud overvåker oss ikke, fordi han ønsker å spionere på oss. Men fordi han bryr seg og viser hvor stor omsorg han har for oss alle sammen, uansett hvor alene vi føler oss i denne verden så er Gud alltid nærværende i våre liv. Han ønsker å stå ved vår side både i medgang og motgang, derfor er det han holder øye med oss fra sin høye trone i himmelen.
Vi var kommet langt bort fra Gud fordi vi i egoismens rus hadde forlatt ham. Gud stengte så Edens hage for oss fordi vi hadde gjort imot hans vilje. Men hans miskunn mot oss var så stor at han sendte sin egen Sønn til verden, for at Jesus skulle kunne frelse oss fra vår egen syndige natur. Jesus kom til verden for å frelse verden, ikke for at dømme verden.
Jesus kom til verden som menneske for å leve og virke blant mennesker, slik at han kunne peke frem imot det han skulle gjøre for oss mennesker. Han gjorde under etter under, han helbredet syke mennesker og drev ut onde ånder. Dette var med til å vise at han ikke bare var et menneske, men at han også er den Hellige Guds enbårne Sønn.
Men hans største under var hans død og oppstandelse, som gjorde at vi igjen kunne få del i det evige livs håp. Jesus ga sitt liv som løsepenge for oss mennesker, slik at synden ikke skulle ha makten over oss mer. Jesus seiret over synden ved sin oppstandelse som hadde skilt oss fra Guds miskunn. Seieren som Jesus vant over synden ved si oppstandelse, gjorde det mulig for oss igjen å vinne det evige livs håp.
Vi kan vinne det evige livs håp ved troen på Jesus Kristus sin død og oppstandelse, fordi den åpner døren inn til himmelen for oss mennesker. Den dør som var blitt låst for oss når Adam og Eva falt i synd, ble låst opp igjen av Jesus når han stod opp fra de døde. Det var i sin store miskunn Gud lot dette skje, slik at vi igjen kunne få fellesskap med ham.
Den miskunn Gud viser oss mennesker skal også vi vise våre medmennesker. Fordi som Jesus selv sier: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Gud ønsker at vi skal behandle hverandre med respekt og kjærlighet, slik at vi kan leve sammen i verden på Guds premisser. Det innebærer også at vi skal veilede hverandre, slik at vi lever i samsvar med Guds vilje med oss.
Vi er likevel ikke satt til å dømme hverandre fordi det skal Gud selv gjøre på dommens dag. Men Gud har gitt oss i oppdrag å forkynne og leve i det evangeliet, som han ved sin egen Sønn Jesus Kristus har overbrakt oss.
Vi er heldige som får leve og virke i et land som har trosfrihet, som gjør at vi har mulighet å samles til gudstjeneste og andre kristne aktiviteter. Fordi det er mange som lever i land hvor man straffes for sin tro, hvor det f.eks. er livsfarlig å gå på gudstjeneste og andre kristne aktiviteter. Mens de risikerer liv og lemmer for å leve ut sin kristne tro, så er det for oss i Norge i dag en menneskerett å kunne få leve ut vår kristne tro.
La oss leve i kristendommens religion som hellige-Olav brakte til Norges land. La oss være tydelige kristne som tar vår egen tro på alvor. La oss utbre kristendommens evangelium, ikke med sverd og trusler, men med ord og gjerninger.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
6. søndag etter pinse (Aposteldagen), rekke 1.
Dagens tekst er hentet fra legen Lukas sitt skrift til forleggeren Teofilus. Både Lukas evangeliet og Apostlenes gjerninger har samme forfatter – det er egentlig et to-bindsverk. Jeg leste et sted at Teofilus, som det står om i Apg 1 og Luk 1, var opptatt av å spre saklige opplysninger om omdiskuterte temaer.
Lukas skriver i begynnelsen av sitt evangelium slik: ”Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i.” (Luk 1,1-4). Dermed skal dette etter antikkens alle regler være pålitelig informasjon. Teksten handler om hvordan Jesus kalte Peter til disippel.
Dette hellige står evangelium skrevet hos Lukas i det 5 kapittel:
Luk 5,1-11:
1 En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. 2 Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garna. 3 Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.
4 Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garna til fangst!» 5 «Mester,» svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg sette garna.» 6 Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garna holdt på å revne. 7 De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. 8 Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» 9 For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. 10 På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» 11 Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Du er kalt til å fiske mennesker til Jesus
Hvem har ikke vært på fisketur? Det har vel alle, men jeg tilhører den sorten som ikke syns at fisking er gøy. Dette hører nøye sammen med at jeg sjelden får fisk selvsagt. Jeg har vært på fisketur med en venn som var lokalkjent og visste hvor all fisken var, vi hadde til og med ekkolodd slik at vi kunne lokalisere fiskestimer. Han skulle overbevise meg om at fisking var gøy, men etter en hel dag på leira og utenfor søsterøyene og rundt omkring på Hvaler, fikk vi kun to - tre små fisker. Vi hadde fulgt alle kunstens regler, men det var ingen fisk. Vi dorget til og med opp elven uten resultat.
Hva så om noen hadde kommet å fortalte at vi igjen skulle legge ut-på for å fiske et sted som vi ikke forventet å finne noen fisk, og hvor det så skulle blitt en rekord fangst? Nesten slik må det ha vært for Peter denne dagen i havna etter en hel natts fiske uten fangst.
Simon Peters bror, Andreas, snakket stadig vekk om denne Jesus, Israels Messias som skulle komme. Og det var ikke hvem som helst de ventet, de ventet på Gudesønnen som skulle bli deres konge. Og Andreas trodde altså at Jesus var Ham. Det blir ikke bedre for Peter at Jesus så kommer hjem til ham selv å helbreder svigermoren hans.
Så kommer Jesus hit, hit til Peters arbeidsplass hvor det er mange mennesker som har stimlet sammen og som nå tråkker oppi garnene og lager ugreie for ham på jobben også. Jesus er liksom overalt.
Hadde ikke svigermoren hans blitt helbredet fra feber noen dager tidligere, hadde han nok ikke tillatt Jesus å gå ombord i båten sin og heller ikke kunne si ”på ditt ord vil jeg kaste noten.” Og det lyder nesten som et ekko fra Marias svar til engelen Gabriel ”la det skje med som du har sagt”.
Det som ikke skjedde for meg og min venn på fisketur, det skjedde for Peter. Mannen som for Peter kunne være selveste Messias, og som hadde helbredet svigermor. Han fylte garnene mot alle odds slik at de nesten revnet av fisk, ja var han ikke også en snekker?
Simon Peter som så hva som skjedde reagerte slik vi nok alle ville reagert ”Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann”. Alle fiskerne ble sjokkert over resultatet, hvordan kunne dette skje? Fiske slik om dagen? Jesus må nok ha sett deres reaksjon, fordi han måtte be dem om å ikke være redde. Da kommer det springende punktet for Peter. Jesus sier til ham, ”Fra nå av skal du fange mennesker” og det står at de fulgte Jesus og forlot alt. Peter lot seg kalle.
Menneskefiske businessen
Men er det nå vår oppgave å fange mennesker? Fange dem i ord? Det virker så fremmed, fange mennesker. Det høres ikke bra ut, nesten kriminelt. Evangeliet skulle jo sette fri, ikke fengsle og få folk til å føle seg bundet så fort de kommer inn i kristne kretser. Men det er ikke slik negativ forståelse av ”fange mennesker” som menes.
Det står flere steder i NT at folk flokket seg sammen for å høre på hva Jesus hadde å si, de kjempet for å komme nær ham slik at de kunne røre ved ham ofte for helbredelse. Ja Lukas skriver at ”Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Den hellige Ånd og kraft, og at han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.” (Apg 10,38). Sist jeg sjekket var helbredelse fremdeles tiltrekkende, særlig på sykehuset.
I denne fortellingen måtte Jesus gå i båten å legge ut fra land for å kunne undervise folkemengden fra båten. Legg merke til at det står folkemengden. De måtte jo ha kommet sammen fordi de hadde et sterkt ønske om å få del av det Jesus hadde å tilby? Jesus hadde fanget dem, eller snarere fengslet dem, han fascinerte dem, fanget deres oppmerksomhet, han gjorde seg tiltrekkende for dem. Det var dette Peter skulle kalles til, tiltrekke mennesker til Jesus slik at Han kunne sette dem fri med sin Sannhet.
Paulus sier at kunnskapen om Kristus er en vellukt som sprer seg på ethvert sted. Odører frastøtes vi av, men dufter tiltrekker oss. Tenk bare på salget av all parfyme, det er jo en hel industri. Man går jo bort til en vakker blomst for å kjenne dens duft – om man ikke er allergisk da. Det finnes godlukt til et spesielt lite rom i husene våre til og med.
Alle kristne er kalt til å ”fange mennesker” på denne måten, altså gjennom å tiltrekke seg mennesker og spre evangeliet som en godlukt rundt seg. Vi skal ikke binde mennesker til oss selv og våre meninger om mye og mangt, men føre dem til Mesteren slik at han kan føre dem ut i den samme frihet som oss selv. Jesus ønsker at alle kristne skal spre denne evangeliske duften rundt seg.
Jesu siste ord
Et menneskes siste ord anses å være av stor betydning. Ingen tenker seg et menneskes siste ord som: ”slukk lyset er du snill”, eller ”lurer på hva som serveres til middag?” eller slike trivielle ting. Nei de siste ordene vi ytrer er noe vi selv legger stor vekt på og som vi har et sterkt ønske om å få ytret. Jesu siste ord til alle sine disipler før himmelfarten leser vi i Matt 28,19-20. ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere.”
Urkirken tiltrakk seg tilhengere på tross av forfølgelser, så vi kan gjøre det samme. Dette er vårt kall og vi kalles slik Gud har gjort det tidligere.
På samme måte som Abraham ble kalt til å legge ut på en ferd som han ikke visste hvor skulle ende og Peter som ikke visste hva som skulle skje nå som han hadde forlatt fiskearbeidet sitt, som hvertfall denne natten hadde vært en fiasko, så kalles også du av Gud i de omstendighetene og det arbeidet som du er i. Og alle er jo omgitt av omstendigheter i alle varianter og ut av de omstendighetene kaller Gud oss.
Kanskje noen av dere vil la dere kalles til kirkelig tjeneste, ungdomsarbeid, eller til arbeid for samfunnets utslåtte?
Jeg vil si det samme til dere som Jesus sa til Simon Peter: Frykt ikke, Mesteren kaller på deg! Gå ut i din verden å fang mennesker for Guds rike slik det faller deg naturlig, etter den gave om er deg gitt.
Om du ser deg omkring så finnes det mennesker rundt deg overalt som du kan berøre med evangeliet. Evangeliet har kraft i seg selv til frelse. Paulus sier det slik at ”jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror,”
Skammer man seg ikke kan man være frimodig - og frimodighet er tiltrekkende - og mennesker som våger å stå for noe og ikke skammer seg for evangeliet er attraktive og det er tiltrekkende på mennesker. Vår jobb er at vi i kan vitne med våre ord og med våre liv, mens det er Den Hellige Ånd som overbeviser mennesker om synd, rettferdighet og dom. Det er hans jobb.
Gå ut i din verden og vær attraktiv! Tiltrekk mennesker til Jesus og gjør din verden duftende av den evangeliske frihet og du er medarbeider i den himmelske fiskebedriften med innebygget attraksjonskraft.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Som var og er og blir én sann Gud
Fra evighet og til evighet. Amen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)