Dette hellige står evangelium skrevet hos Matteus i det 16 kapittel:
Matt 16,13-20: (par. Mark 8,27-9,1)
Peters bekjennelse: Du er Messias, den levende Guds Sønn
13 Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
For det første vil jeg avklare det siste vi hørte i dagens tekst, det om at de ikke skulle avsløre Jesu identitet som jødenes Messias. Av konteksten forstår vi at han har til hensikt i gi sitt liv for oss, og at han ikke skulle bli en politisk maktperson som skulle befri Israel fra den romerske okkupasjonsmakten. Men så til spørsmålet?
Hvem sier folk at Jesus er?
I dagens tekst likner Jesu spørsmål til disiplene sine en spørreundersøkelse. Hvem sier folk at menneskesønnen er? - Hvem sier folk at han er? - Og ut ifra sin tradisjon kom svarene, Elia som var den store profeten som fikk Guds ild til å falle på Karmel, eller Jeremia, som vi hørte kallsfortellingen til tidligere. - På tross av at han var ung gjorde Gud ham til profet. Stiller vi spørsmålet i dag vil nok også svarene sprike. Muslimer vil si at Jesus var en profet, Jehovas vitner oppfatter Jesus som ”den store lærer”, hinduenes Hare Krishna og andre ser på Jesus som det store eksemplet vi skal følge etter, kun som et forbilde og ikke noe annet. Jødene vil si at Jesus ikke var Messias i dag fordi Jesus fra Nazaret ikke kom med de messianske tilstander av f.eks. fred og rettferdighet slik de mener det. Alle disse svarene er feil. Jesus var ikke en Elia, eller en Jeremia eller en eller annen profet. Matteus som skrev dette evangeliet vi leste fra, skriver at Jesus også stilte spørsmålet til disiplene sine. -
Hvem sier dere at jeg er?
Det står ikke noe om noen av de andre disiplenes svar i teksten, kun Peters svar. Peter svarte: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.” Og her er det to ting som er viktig. Jesus er Messias, Messias som er hebraisk for det greske Kristus og som betyr ”den salvede”. Han er noe mer, mye mer. Han er Guds egen Sønn. Denne oppdagelsen av at han var Guds Sønn var så viktig at Jesus gav ham responsen: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.
Peter hadde ikke kommet på dette av seg selv, det hadde blitt åpenbart for ham av Gud i himmelen. Jesus som hele tiden hadde vært Guds Sønn, ble nå oppdaget av Peter ved hjelp av Gud som hjalp ham å forstå hemmeligheten ved Jesu identitet.
Slik er det også i dag. - Jesus må oppdages igjen og igjen av stadig nye mennesker. - Alle kan lese bibelen og mentalt forstå hvem Jesus er og hva han gjør. Men å lese bibelen som en historiebok, eller en bok på linje med Snorres kongesagaer eller annen antikk litteratur gir ingen åpenbaring av Jesus. Vi må ha en viss holdning til Skriften.
Reformatorene og kirken har hele tiden hatt et spesielt forhold til Skriften. Man har ikke bare lest, - man har også bedt til Gud om at han skulle åpenbare seg gjennom lesningen, de bad om at Den Hellige Ånd skulle åpne deres hjertes øyne slik at de kunne se Jesus i skriften. Slik hadde jo Jesus gjort det for Emmausvandrerne, og slik kan han gjøre igjen.
Hvem er Jesus for deg?
- den som alle lengter etter?
- Barnet i krybben?
- Lærer i det gode, han som lærer oss Guds vei?
- Frelser, en som døde for mine synder og som kan sette samvittigheten fri?
- Herre, han som stod opp med seier over døden og det onde?
- Venn, en som vil deg det beste?
- Bror, han som selv led og som vet hvor vanskelig livet kan være?
- Himmelkonge, som sitter ved Guds høyre hånd og hører dine bønner og ser deg?
Hvem er det vi sier at Jesus er? Ingen av utsagnene om Jesus du hørte er gale og ingen av dem er mer sann enn noen av de andre. Han var barnet i krybben, han er lærer, frelser, herre, venn, bror og himmelkonge. Og som apostlene kan også vi si hva Jesus er for oss.
En av de tingene Den Hellige Ånd gjør er å gi liv. Den Hellige Ånd skulle, sa Jesus, veilede disiplene til hele sannheten, - dette gav Jesus løfte om. Det er Ånden som kan levendegjøre Skriften for oss slik at det ikke blir døde bokstaver og historier fra en svunnet tid, men den bibelske virkeligheten åpnes for oss og oppleves nær og levende. Det er da ikke sant fordi det bare står der, det er sant fordi det åpenbares for oss og troen på Jesus styrkes og får næring. -
Men Jesus sa noe mer til Peter angående hans åpenbaring. Han sa: Du er Peter (Petros), og på denne klippen (Petra) vil jeg bygge min kirke (ekklesia), og dødsrikets (Hades) porter skal ikke få makt over den.
I leseteksten tidligere hørte vi om Jesus som hjørnesteinen i et nytt tempel. Her hørte vi at også vi, de troende, var levende steiner i dette byggverk. Jesus vil altså bygge sin menighet av mennesker som har fått åpenbart hvem han er for seg. Og alle som tror hva vi bekjente i trosbekjennelsen: ”Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn” er en del av denne kirke, denne samling av mennesker som tilhører Jesus Kristus.
Jesus lovte ikke bare å bygge sin menighet og kirke, han gav også et herlig løfte. - Dødsrikets porter skulle ikke få makt over kirken. Og her bruker vi å få problemer fordi folk har en lei tendens til å dø etter hvert, - og slik må det være. Også Peter i forlengelsen av vår prekentekst fikk problemer fordi Jesus snakket om at han nå skulle til Jerusalem for å lide og for å dø. Selv om Jesus sa han skulle stå opp igjen den tredje dagen overhørte Peter dette og ble irettesatt av Jesus da han ville forhindre dette. Døden var et for stort problem for Peter og sikkert for resten av disippelflokken, og slik dette er et troens mysterium for oss i dag. Slik det skjedde med Jesus skal det også gå med hans disipler, med hans kirke. De troende skal få leve om de enn dør.
For å oppsummere er det altså ikke likegyldig hvordan vi leser vår Bibel. Guidet av Ånden kan skriften åpnes for oss på en slik måte at Jesus og bibelens verden åpnes for oss og blir til liv for oss. Med denne holdning blir åpenbaring er en gave fra Gud. Og denne åpenbaring gjør at du får et personlig forhold til Jesus slik at det blir naturlig å omtale ham som herre, venn, frelser og konge.
Og i forbindelse med dåpen, som vi hadde her tidligere, bekjente vi vår tro. Bekjennelse vil si å si det samme som noe. Vi bekjente slik kirken har gjort det siden apostlenes dager. Vår trosbekjennelse til den treenige Gud er en slags essens av hva vi tror på, en kortform av hele vår tro. Gjennom den sier vi hvem Jesus er for oss.
Den steinen som Jesus bygde sin kirke på, og som de jødiske skriftlærde og fariseere, bygningsmennene, vraket, har for oss blitt til frelse. Og denne frelse som vi har blitt tildelt skal vi føre videre til våre barn slik foreldrene til Pernille og foreldrene til Johanne har gjort det i dag og som foreldre både tidligere etter oss igjen skal gjøre.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Som var og er og blir én sann Gud
Fra evighet og til evighet. Amen.
lørdag 21. juni 2008
tirsdag 10. juni 2008
Vingårdssøndagen, rekke 1.
”Visste du at du var Guds favoritt?”
Det høres jo snodig ut om Gud har favorisert noen og ikke andre. I teksten vår i dag virker det litt rart, gjør det ikke?
Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Matteus i det 20. kapittel
Lignelsen til Jesus forteller om en landeier som fikk sin formann til å gå ut å ansette arbeidere til sin vingård under hele arbeidsdagen. Vi får vite at han er ute 5 ganger for å få tak i arbeidere til oppgavene på gården som det tydeligvis haster med. Kl. 06, 09, 12, 15 og 17 er han ute på arbeidsmarkedet. Han inngår lønns- og arbeidsavtale med de første får vi vite, og dette kjenner vi til. Lønnsoppgjør og bonusavtaler under parolen lik lønn for likt arbeid osv. Så langt er det ikke noe som er unormalt, ingen ting vi stusser ved. Denne første delen av lignelsen fungerer godt for oss.
Vi kjenner igjen at landeieren er Gud og at han har et arbeid på jorden han vil ha gjort. Og vi opplever at Gud er god som ønsker å ta oss inn i sitt arbeid. Ja er det ikke slik at ”høsten er stor og at arbeiderne er få”? Vi trenger bare å se oss rundt i vår verden for å innse at dette fremdeles stemmer. Vi kan også minnes dåps- og misjonsbefalingen som var det siste Jesus sa til sine disipler før han ble tatt opp til himmelen, ”gå ut i verden og forkynn evangeliet”. I det perspektivet har jorden blitt vingården. Alt går sin gang inntil, lønningen.
Og her begynner det på en måte å gå galt for ligningens aktører. På kvelden, kl. 18, ropes alle inn for å få sin dagslønn. Vi ville nok ha kalt inn de som hadde arbeidet lengst for oss først, men ikke denne arbeidsgiveren. Ansiennitetsprinsippet brytes. Og så går det fra ille til verre for de første arbeidstakerne. Ikke bare får de sist ansatte lønn først, de får det samme som dem selv. Dette er jo urettferdig mener de. Og i våre dager ville LO ha reagert kraftig om det var slik det skulle foregå. Burde ikke de første fått mer lønn enn de siste pga at de hadde jobbet lengre? Og hva med innskudd til pensjonskassen og AFP? Men ingen LO kunne hjelpe, for de hadde allerede en avtale med landeieren. Men følelsen av å bli urettferdig behandlet var så vanskelig.
Har du noen gang skuffet sand i en stor sandhaug? Man tar et spadtak og skuffer opp i trilleborra og når man skal ta et nytt spadtak så har det rast igjen når man skal ta et nytt. Og etter mye arbeid i flere timer kanskje ser haugen ikke ut til å ha blitt noe mindre. Det er hardt arbeid. Slik kan disse arbeiderne ha opplevd dette. ”Vi som har båret dagens byrde og hete” sa de. Og slik kan det vel kanskje oppfattes som det å arbeide i kirken også. Søndag etter søndag, møte etter møte, initiativ etter initiativ uten at det skjer så veldig mye tilsynelatende.
Så hva er det med denne landeieren? Kanskje vi forstår denne lignelsen bedre om vi tar med hva som skjedde forut for vår tekst.
Forut for vår tekst har Jesus undervist hva det koster å etterfølge ham og om hvilket forhold disiplene skulle ha til rikdom og eiendom. Det skulle lønne seg å følge Jesus i den kommende verden også. Og her underviser han dem om hvordan Gud løser deres problem. Hvordan han lønner disiplene sine. Uansett om vi tenker at arbeidet gjaldt Peter, Jakob og Johannes i første omgang, fordi de tok opp problemene med å etterfølge Jesus først, så gjelder det oss også. Peter, Jakob og Johannes tenkte kanskje at de skulle få litt fordeler fordi de var blitt kalt først? Jesus ville nok at disiplene hans skulle se noe av Guds vesen midt oppe i disse problemene. Vite noe om hvordan Gud lønner.
Og hvordan han lønner kan være vanskelig å akseptere tydeligvis. I teksten står det om å se med ”onde øyne”. I dagens Tyrkia, som var Paulus fødselsland, er det også i vår tid snakk om ”The evil eye”. Det handler om misunnelse og reaksjoner på urettferdig behandling. Dette kan jo slå ut på forskjellige måter. Jeg hørte om en mann som var så misunnelig på naboens nye bil at han tok sin egen bilnøkkel og ripet opp lakken fordi han ikke tålte at naboen hadde en slik fin bil. Så for å beskytte seg mot slike reaksjoner selger man altså amuletter, et lite blått øye til å henge rundt halsen. I lignelsen svarer landeieren de som murrer slik:
”Min venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?”
Og her begynner vi å forstå at Gud er rettferdig. Han bryter ikke avtalen han hadde inngått og lønner alle med én denar, og alle som lar seg kalle får lønn. Formannen var ute mange ganger og tok inn arbeidere. Hadde du forsovet deg til første runde, plukket han deg opp i neste. Hadde du et kort oppdrag, kunne han tilby deg en jobb senere utpå dagen. Også de som ingen hadde spurt om å arbeide for dem ble spurt, alle inkluderes i kallet. Alle trengs og alle får en denar. I vårt perspektiv kan denaren jo være lønnen for vårt livs arbeid. Vi trenger ikke være misunnelige på hverandre angående lønn hos Gud og selvsagt er det rimelig at Gud forvalter sin lønn til oss som han selv behager. Det er jo han som vil at alle skal få en denar og komme til sannhets erkjennelse, kunne vi kanskje si med Paulus (1 Tim 2,4).
I denne lignelsen og i den forrige er det som Jesus vil si til sine disipler at de slettes ikke skal tape på å være hans disippel og arbeide for hans rike. Gud garanterer full lønn uansett når på dagen du ble ansatt i Guds foretak. Og hvem er det ikke som liker lønn? Men lønn kan være så mangt. Lønn gir trygghet, mat og klær. Lønn er også frelse for Jesu Kristi skyld og ikke fordi vi har egne gjerninger å vise til. Vi kan ikke gjøre noe for å fortjene evigheten. Lønn er det å lære av Gud på en slik måte at åndens frukter kommer frem i vårt liv. Frukter som kjærlighet til nesten og seg selv, glede over eget og andres arbeid. Fred med Gud, seg selv og fred med andre. Så disipler til alle tider trenger å tenke annerledes om sin rolle i forhold tilarbeid og hverandre. Jesus sa til disiplene sine at ”den som ville være stor i andres øyne skulle være alles trell” noe som peker på at det i Guds rike fungerer på en annen måte enn vi er vant til tenke.
La oss tjene ham her på jorden ikke for å få mer, men la oss tjene ham fordi at han elsker oss, for at han gav sin sønn i døden for oss og for at hans vilje og plan for vårt liv er god. Han er en god sjef, men vi må ikke hans godhet bli et hinder for oss.
Så selv om Gud tilsynelatende er urimelig når han lønner, så er han urimelig og lønner urettferdig til vår fordel. Gud er urimelig fordi han er en nådig og kjærlig Gud som gir oss mye mer enn vi har rett og krav på, dét er Gud garanten for. Så du ser, i denne sene time er Du Guds favoritt! Og dét dere er slettes ikke verst.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
Som var og er og blir
En sann Gud fra evighet og til evighet,
Amen.
Det høres jo snodig ut om Gud har favorisert noen og ikke andre. I teksten vår i dag virker det litt rart, gjør det ikke?
Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Matteus i det 20. kapittel
1 For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. 2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. 3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. 4Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' 5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. 6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 7 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. 10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. 11 De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' 13 Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' 16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste.»
Lignelsen til Jesus forteller om en landeier som fikk sin formann til å gå ut å ansette arbeidere til sin vingård under hele arbeidsdagen. Vi får vite at han er ute 5 ganger for å få tak i arbeidere til oppgavene på gården som det tydeligvis haster med. Kl. 06, 09, 12, 15 og 17 er han ute på arbeidsmarkedet. Han inngår lønns- og arbeidsavtale med de første får vi vite, og dette kjenner vi til. Lønnsoppgjør og bonusavtaler under parolen lik lønn for likt arbeid osv. Så langt er det ikke noe som er unormalt, ingen ting vi stusser ved. Denne første delen av lignelsen fungerer godt for oss.
Vi kjenner igjen at landeieren er Gud og at han har et arbeid på jorden han vil ha gjort. Og vi opplever at Gud er god som ønsker å ta oss inn i sitt arbeid. Ja er det ikke slik at ”høsten er stor og at arbeiderne er få”? Vi trenger bare å se oss rundt i vår verden for å innse at dette fremdeles stemmer. Vi kan også minnes dåps- og misjonsbefalingen som var det siste Jesus sa til sine disipler før han ble tatt opp til himmelen, ”gå ut i verden og forkynn evangeliet”. I det perspektivet har jorden blitt vingården. Alt går sin gang inntil, lønningen.
Og her begynner det på en måte å gå galt for ligningens aktører. På kvelden, kl. 18, ropes alle inn for å få sin dagslønn. Vi ville nok ha kalt inn de som hadde arbeidet lengst for oss først, men ikke denne arbeidsgiveren. Ansiennitetsprinsippet brytes. Og så går det fra ille til verre for de første arbeidstakerne. Ikke bare får de sist ansatte lønn først, de får det samme som dem selv. Dette er jo urettferdig mener de. Og i våre dager ville LO ha reagert kraftig om det var slik det skulle foregå. Burde ikke de første fått mer lønn enn de siste pga at de hadde jobbet lengre? Og hva med innskudd til pensjonskassen og AFP? Men ingen LO kunne hjelpe, for de hadde allerede en avtale med landeieren. Men følelsen av å bli urettferdig behandlet var så vanskelig.
Har du noen gang skuffet sand i en stor sandhaug? Man tar et spadtak og skuffer opp i trilleborra og når man skal ta et nytt spadtak så har det rast igjen når man skal ta et nytt. Og etter mye arbeid i flere timer kanskje ser haugen ikke ut til å ha blitt noe mindre. Det er hardt arbeid. Slik kan disse arbeiderne ha opplevd dette. ”Vi som har båret dagens byrde og hete” sa de. Og slik kan det vel kanskje oppfattes som det å arbeide i kirken også. Søndag etter søndag, møte etter møte, initiativ etter initiativ uten at det skjer så veldig mye tilsynelatende.
Så hva er det med denne landeieren? Kanskje vi forstår denne lignelsen bedre om vi tar med hva som skjedde forut for vår tekst.
Forut for vår tekst har Jesus undervist hva det koster å etterfølge ham og om hvilket forhold disiplene skulle ha til rikdom og eiendom. Det skulle lønne seg å følge Jesus i den kommende verden også. Og her underviser han dem om hvordan Gud løser deres problem. Hvordan han lønner disiplene sine. Uansett om vi tenker at arbeidet gjaldt Peter, Jakob og Johannes i første omgang, fordi de tok opp problemene med å etterfølge Jesus først, så gjelder det oss også. Peter, Jakob og Johannes tenkte kanskje at de skulle få litt fordeler fordi de var blitt kalt først? Jesus ville nok at disiplene hans skulle se noe av Guds vesen midt oppe i disse problemene. Vite noe om hvordan Gud lønner.
Og hvordan han lønner kan være vanskelig å akseptere tydeligvis. I teksten står det om å se med ”onde øyne”. I dagens Tyrkia, som var Paulus fødselsland, er det også i vår tid snakk om ”The evil eye”. Det handler om misunnelse og reaksjoner på urettferdig behandling. Dette kan jo slå ut på forskjellige måter. Jeg hørte om en mann som var så misunnelig på naboens nye bil at han tok sin egen bilnøkkel og ripet opp lakken fordi han ikke tålte at naboen hadde en slik fin bil. Så for å beskytte seg mot slike reaksjoner selger man altså amuletter, et lite blått øye til å henge rundt halsen. I lignelsen svarer landeieren de som murrer slik:
”Min venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?”
Og her begynner vi å forstå at Gud er rettferdig. Han bryter ikke avtalen han hadde inngått og lønner alle med én denar, og alle som lar seg kalle får lønn. Formannen var ute mange ganger og tok inn arbeidere. Hadde du forsovet deg til første runde, plukket han deg opp i neste. Hadde du et kort oppdrag, kunne han tilby deg en jobb senere utpå dagen. Også de som ingen hadde spurt om å arbeide for dem ble spurt, alle inkluderes i kallet. Alle trengs og alle får en denar. I vårt perspektiv kan denaren jo være lønnen for vårt livs arbeid. Vi trenger ikke være misunnelige på hverandre angående lønn hos Gud og selvsagt er det rimelig at Gud forvalter sin lønn til oss som han selv behager. Det er jo han som vil at alle skal få en denar og komme til sannhets erkjennelse, kunne vi kanskje si med Paulus (1 Tim 2,4).
I denne lignelsen og i den forrige er det som Jesus vil si til sine disipler at de slettes ikke skal tape på å være hans disippel og arbeide for hans rike. Gud garanterer full lønn uansett når på dagen du ble ansatt i Guds foretak. Og hvem er det ikke som liker lønn? Men lønn kan være så mangt. Lønn gir trygghet, mat og klær. Lønn er også frelse for Jesu Kristi skyld og ikke fordi vi har egne gjerninger å vise til. Vi kan ikke gjøre noe for å fortjene evigheten. Lønn er det å lære av Gud på en slik måte at åndens frukter kommer frem i vårt liv. Frukter som kjærlighet til nesten og seg selv, glede over eget og andres arbeid. Fred med Gud, seg selv og fred med andre. Så disipler til alle tider trenger å tenke annerledes om sin rolle i forhold tilarbeid og hverandre. Jesus sa til disiplene sine at ”den som ville være stor i andres øyne skulle være alles trell” noe som peker på at det i Guds rike fungerer på en annen måte enn vi er vant til tenke.
La oss tjene ham her på jorden ikke for å få mer, men la oss tjene ham fordi at han elsker oss, for at han gav sin sønn i døden for oss og for at hans vilje og plan for vårt liv er god. Han er en god sjef, men vi må ikke hans godhet bli et hinder for oss.
Så selv om Gud tilsynelatende er urimelig når han lønner, så er han urimelig og lønner urettferdig til vår fordel. Gud er urimelig fordi han er en nådig og kjærlig Gud som gir oss mye mer enn vi har rett og krav på, dét er Gud garanten for. Så du ser, i denne sene time er Du Guds favoritt! Og dét dere er slettes ikke verst.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
Som var og er og blir
En sann Gud fra evighet og til evighet,
Amen.
onsdag 2. april 2008
1. søndag etter påske
Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Johannes i det 21. kapittel:
Joh 21,1-14:
Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen. Det gikk slik til: 2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. 3 Simon Peter sa til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi kommer også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten, men den natten fikk de ingen ting. 4 Da morgenen kom, stod Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Dere har vel ikke noe fisk, barn?» sa Jesus til dem. «Nei,» svarte de. 6 «Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,» sa Jesus. De kastet noten ut, og nå klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått. 7 Da sa den disippelen som Jesus hadde kjær, til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av seg – og kastet seg i sjøen. 8 De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen. 9 Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. 10 «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus til dem. 11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk noten i land. Den var full av stor fisk, et hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke noten. 12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat.» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» Men de visste at det var Herren. 13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken. 14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Disiplene til Jesus er nå blitt alene, fordi Jesus er ikke hos dem lenger. Han ble tatt fra dem og drept av romerne, så de står igjen uten den lederen de hadde. Men Jesus hadde stått opp igjen fra de døde og dødsriket, han har vist seg for dem hele to ganger siden oppstandelsen.
Første gangen Jesus viste seg for dem sa han til dem: Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Den andre gangen fikk Tomas røre ved sårene til Jesus, slik at han skulle tro at Jesus var stått opp. Men likevel virker det ikke som det har gått opp for disiplene, at Jesus har stått opp igjen slik han sa han skulle gjøre.
Man skulle tro at når de både hadde sett Jesus, og Tomas hadde fått røre ved sårene hans, at det ville overbevist dem om at han var oppstått. Men det kan virke som om at de er litt usikre på om det har skjedd, samtidig som de ikke kjenner ham igjen når viser seg for dem. Det er en uvirkelig situasjon de står midt opp i, fordi lederen deres var dø men så ser de han likevel. Men spørsmålet er om vi ikke også hadde blitt i usikre, dersom vi så igjen noen vi viste var død og gravlagd.
De står på bar bakke og må ennå engang begynne på nytt, fordi Jesus og alt annet de hadde satt sin lit til er borte. Hva er da mer naturlig enn å gå tilbake til det, som hadde vært grunnlag for livene deres før. Peter og de andre disiplene dro derfor ut for å fiske, som før hadde gitt dem levebrød som de hadde levd godt av. Men det var ingenting å få den natten så de var både slitne og sultne, når de nå endelig nærmet seg land etter en lang natt.
Jesus stod på stranden når de nærmet seg land, men de kjente ham ikke igjen der han stod. Han fikk å vite fra dem at de ingen fisk hadde fått om natten, så han ba dem om å prøve engang til om de ikke fikk noe. Jesus ba dem om å kaste noten på den andre siden av båten, hvilket for enhver fisker rett og slett høres veldig rart ut.
Jeg tror at de av oss som har vært eller er fiskere ikke hadde tatt det for god fisk, om noen kom til oss og ba oss kaste noten ut på den andre siden. Det må vel være det samme om noten kastes ut på den ene siden eller den andre, fordi er ikke fisk å få så er det likegyldig hvilken side noten kastes ut på.
Peter hadde vært fisker hele sitt liv, men når han møtte Jesus forlot fiskeryrke, så han hadde mye erfaring og kunne sitt fag svært godt. Noe som skulle tilsi at han ikke hørte på den fremmede inne på stranden, når han ba ham dra ut igjen og kaste noten ut på den andre side av båten. Rent menneskelig sett kan det virke som Peter absolutt ikke har noen selvtillit, fordi det ser ut som om han ikke stoler på egne ferdigheter og kunnskaper om fiske.
Det er egentlig ikke kunnskap og erfaring som har hovedfokus i teksten, men Peter sin tro som vårt forbilde når det gjelder troen på Kristus. Peter gjør som Jesus anbefaller og kaster noten ut på den andre siden, noe som fører til en enorm fangst som erfaringsmessig egentlig er uforståelig. Peter stolte at Jesus snakket sant selv om han ikke så hvem det var, så ble troen hans bekreftet i den stor fiskefangsten de fikk.
I kristendommen er tillitten til Gud det samme som troen på ham, som kommer til uttrykk i at vi stoler på at Gud tar seg av oss. Troen vår bygger på vår tillit til at Guds ord taler sant om Jesu frelsergjerning, selv om vi ikke forstår alt fullt ut eller ser alt helt klart slik vi skulle ønsket. Jesu død er ikke vanskelig å forstå for oss fordi de fleste av oss har mistet noen, som gjør at vi både har erfaring og forstår at døden er en realitet.
Jesu oppstandelse som fenomen kolliderer med vår sunne fornuft, fordi vi selv aldri har vært vitner til en slik oppstandelse. Vår fornuft kan ikke helt gripe oppstandelsens innhold, men vi kan sette vår lit til dens betydning for oss. Men troen i hjertene våre kan gripe oppstandelsens innhold, som gjør at vi kan sette vår lit til dens betydning for livene våre.
Det er likevel ikke slik at menneske fullt ut skjønner Gud, men troen gir oss tillit til Gud selv om vi ikke forstår ham fullt ut. Hvis vi hadde forstått Gud fullt ut så hadde vi vært Gud lik, men det er vi ikke pågrunn av syndefallets konsekvenser. Han er rettferdig og allmektig men vi er syndere og uten allmakt.
Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut 1Kor 13,12. Men når vi kommer i himmelen skal vi fullt ut forstå Gud, fordi da er vi blitt fullkomne gjennom troen på Jesu oppstandelse. Da vil alt stå klingende klart for oss, som vi ikke forstod under vår livsvandring.
Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom 1Kor 15,14. Kristendommens eksistens står og faller ved oppstandelsen, for hvis der ikke var noen oppstandelse så var kristendom en illusjon. Heldigvis for oss så har oppstandelsen virkelig funnet sted, slik dagens prekentekst sammen med mange andre tekster vitner om.
Oppstandelsen er like virkelig nå i våre dager som når disiplene så den oppstandne, så vår kristne tro er ikke noen illusjon men vil gi oss liv og salighet i all evighet. Oppstandelsen står fast om så alt annet vakler, fordi livene våre kan rammes av sorg og lidelse. Vi kan da også her ha Peter som forbilde. Men han tvilte vel aldri fordi han var klippen Jesus bygde sin kirke på. Jo, han tvilte han også, så det er helt menneskelig å tvile.
La oss ta et eksempel: Da sa Peter til ham: ”Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.” ”Kom!” sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke, og ropte: ”Herre, frels meg!” Med en gang rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham. Matt 14,28-31a
Tviler vi på troen vår så er Jesus aldri lengre borte fra oss enn en håndsrekning. Alt vi trenger å si er: ”Herre, frels meg.”
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Joh 21,1-14:
Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen. Det gikk slik til: 2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. 3 Simon Peter sa til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi kommer også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten, men den natten fikk de ingen ting. 4 Da morgenen kom, stod Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. 5 «Dere har vel ikke noe fisk, barn?» sa Jesus til dem. «Nei,» svarte de. 6 «Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,» sa Jesus. De kastet noten ut, og nå klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått. 7 Da sa den disippelen som Jesus hadde kjær, til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av seg – og kastet seg i sjøen. 8 De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen. 9 Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. 10 «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus til dem. 11 Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk noten i land. Den var full av stor fisk, et hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke noten. 12 Jesus sa til dem: «Kom og få mat.» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» Men de visste at det var Herren. 13 Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken. 14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Disiplene til Jesus er nå blitt alene, fordi Jesus er ikke hos dem lenger. Han ble tatt fra dem og drept av romerne, så de står igjen uten den lederen de hadde. Men Jesus hadde stått opp igjen fra de døde og dødsriket, han har vist seg for dem hele to ganger siden oppstandelsen.
Første gangen Jesus viste seg for dem sa han til dem: Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Den andre gangen fikk Tomas røre ved sårene til Jesus, slik at han skulle tro at Jesus var stått opp. Men likevel virker det ikke som det har gått opp for disiplene, at Jesus har stått opp igjen slik han sa han skulle gjøre.
Man skulle tro at når de både hadde sett Jesus, og Tomas hadde fått røre ved sårene hans, at det ville overbevist dem om at han var oppstått. Men det kan virke som om at de er litt usikre på om det har skjedd, samtidig som de ikke kjenner ham igjen når viser seg for dem. Det er en uvirkelig situasjon de står midt opp i, fordi lederen deres var dø men så ser de han likevel. Men spørsmålet er om vi ikke også hadde blitt i usikre, dersom vi så igjen noen vi viste var død og gravlagd.
De står på bar bakke og må ennå engang begynne på nytt, fordi Jesus og alt annet de hadde satt sin lit til er borte. Hva er da mer naturlig enn å gå tilbake til det, som hadde vært grunnlag for livene deres før. Peter og de andre disiplene dro derfor ut for å fiske, som før hadde gitt dem levebrød som de hadde levd godt av. Men det var ingenting å få den natten så de var både slitne og sultne, når de nå endelig nærmet seg land etter en lang natt.
Jesus stod på stranden når de nærmet seg land, men de kjente ham ikke igjen der han stod. Han fikk å vite fra dem at de ingen fisk hadde fått om natten, så han ba dem om å prøve engang til om de ikke fikk noe. Jesus ba dem om å kaste noten på den andre siden av båten, hvilket for enhver fisker rett og slett høres veldig rart ut.
Jeg tror at de av oss som har vært eller er fiskere ikke hadde tatt det for god fisk, om noen kom til oss og ba oss kaste noten ut på den andre siden. Det må vel være det samme om noten kastes ut på den ene siden eller den andre, fordi er ikke fisk å få så er det likegyldig hvilken side noten kastes ut på.
Peter hadde vært fisker hele sitt liv, men når han møtte Jesus forlot fiskeryrke, så han hadde mye erfaring og kunne sitt fag svært godt. Noe som skulle tilsi at han ikke hørte på den fremmede inne på stranden, når han ba ham dra ut igjen og kaste noten ut på den andre side av båten. Rent menneskelig sett kan det virke som Peter absolutt ikke har noen selvtillit, fordi det ser ut som om han ikke stoler på egne ferdigheter og kunnskaper om fiske.
Det er egentlig ikke kunnskap og erfaring som har hovedfokus i teksten, men Peter sin tro som vårt forbilde når det gjelder troen på Kristus. Peter gjør som Jesus anbefaller og kaster noten ut på den andre siden, noe som fører til en enorm fangst som erfaringsmessig egentlig er uforståelig. Peter stolte at Jesus snakket sant selv om han ikke så hvem det var, så ble troen hans bekreftet i den stor fiskefangsten de fikk.
I kristendommen er tillitten til Gud det samme som troen på ham, som kommer til uttrykk i at vi stoler på at Gud tar seg av oss. Troen vår bygger på vår tillit til at Guds ord taler sant om Jesu frelsergjerning, selv om vi ikke forstår alt fullt ut eller ser alt helt klart slik vi skulle ønsket. Jesu død er ikke vanskelig å forstå for oss fordi de fleste av oss har mistet noen, som gjør at vi både har erfaring og forstår at døden er en realitet.
Jesu oppstandelse som fenomen kolliderer med vår sunne fornuft, fordi vi selv aldri har vært vitner til en slik oppstandelse. Vår fornuft kan ikke helt gripe oppstandelsens innhold, men vi kan sette vår lit til dens betydning for oss. Men troen i hjertene våre kan gripe oppstandelsens innhold, som gjør at vi kan sette vår lit til dens betydning for livene våre.
Det er likevel ikke slik at menneske fullt ut skjønner Gud, men troen gir oss tillit til Gud selv om vi ikke forstår ham fullt ut. Hvis vi hadde forstått Gud fullt ut så hadde vi vært Gud lik, men det er vi ikke pågrunn av syndefallets konsekvenser. Han er rettferdig og allmektig men vi er syndere og uten allmakt.
Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut 1Kor 13,12. Men når vi kommer i himmelen skal vi fullt ut forstå Gud, fordi da er vi blitt fullkomne gjennom troen på Jesu oppstandelse. Da vil alt stå klingende klart for oss, som vi ikke forstod under vår livsvandring.
Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom 1Kor 15,14. Kristendommens eksistens står og faller ved oppstandelsen, for hvis der ikke var noen oppstandelse så var kristendom en illusjon. Heldigvis for oss så har oppstandelsen virkelig funnet sted, slik dagens prekentekst sammen med mange andre tekster vitner om.
Oppstandelsen er like virkelig nå i våre dager som når disiplene så den oppstandne, så vår kristne tro er ikke noen illusjon men vil gi oss liv og salighet i all evighet. Oppstandelsen står fast om så alt annet vakler, fordi livene våre kan rammes av sorg og lidelse. Vi kan da også her ha Peter som forbilde. Men han tvilte vel aldri fordi han var klippen Jesus bygde sin kirke på. Jo, han tvilte han også, så det er helt menneskelig å tvile.
La oss ta et eksempel: Da sa Peter til ham: ”Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.” ”Kom!” sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han merket hvordan det blåste, ble han redd og begynte å synke, og ropte: ”Herre, frels meg!” Med en gang rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham. Matt 14,28-31a
Tviler vi på troen vår så er Jesus aldri lengre borte fra oss enn en håndsrekning. Alt vi trenger å si er: ”Herre, frels meg.”
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
mandag 24. mars 2008
2. påskedag, rekke 2.
Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel:
Joh 20,11-18:
11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» 18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Maria stod utenfor graven og gråt, hun var nedtynget av dyp sorg. Jesus ble så brått tatt ifra henne, hun fikk ikke tatt skikkelig farvel. Han som hadde vært hennes nærmeste venn, men er nå død og legeme er også borte. Det er derfor ikke så rart at hun er fortvilet, når hun står ved åpningen til den tomme graven. Maria hadde nå intet sted å gå hen med sin sorg, fordi Jesu legeme ikke var å finne, men var sporløst forsvunnet.
Maria hadde vært besatt av syv onde ånder, som hadde gjort livet hennes vondt og vanskelig. De hadde pint og plaget henne gjennom lange tider, så hun hadde vært gjennom mye lidelse og smerte. Men så hadde Maria møtt Jesus, som hadde helbredet henne. Maria sitt møte med Jesus hadde forandret live hennes totalt, han hadde drevet ut de onde åndene som hadde plaget henne. Lidelsene som åndene hadde forrussaget var blitt borte, hvilket gjorde henne svært takknemmelig overfor Jesus.
Maria hadde trofast fulgt Jesus siden han drev åndene ut av henne, men nå var han død og gravlagd og hun ønsket å vise ham den siste ære. Men det eneste som møtte henne var den tomme graven, som gjorde hennes sorg ennå større enn den var i forveien. Nå kunne hun ikke stelle i stand Jesu legeme, for så å ta avskjed med ham for siste gang. All hennes anstrengelse så ut til å ha vært forgjeves, men mitt i all fortvilelsen tennes likevel et lite håp.
Kanskje gartneren kan si henne hvor Jesu legeme er blitt av?
Men når han sier hennes navn så ser hun at det er Jesus selv, hvilket gjør at sorgen forsvinner og gleden bryter frem. Han er ikke blitt borte han står der foran henne, så den tomme graven ble et sted hvor håpet oppstod. Jesus var stått opp igjen av graven og døden, samtidig hadde han seiret over synden og døden.
Alt var skjedd så som han hadde sagt det skulle, men de hadde ikke forstått det som han hadde sagt. Jesus ber henne så gå til brødrene sine og fortelle dem, at han lever og skal gå opp til sin og deres far. Hvilken begivenhet Maria får fortelle videre om, hun som hadde lidd så mye i sitt liv. Hun var den første som fikk gå med evangeliets glade budskap, som ble så betydningsfullt for hele menneskeheten fremtid.
Jesu oppstandelse fra de døde er i seg selv et vitnesbyrd om, at det finnes et evig liv som kommer etter livet i denne verden. Det er selve grunnvollen i vår kristne tro, at Jesus stod opp fra de døde påskemorgen. Maria må derfor kunne sies å være den første som forkynte evangeliet, fordi hun var den første personen som fikk fortelle budskapet om oppstandelsen.
Jesus selv sender henne av sted for å fortelle nyheten, om at han er stått opp fra de døde og er lys levende. Hun skal gå bort og fortelle det til brødrene hans, men kunne han ikke bare selv vist seg for dem. Da hadde de med engang fått å vite, at han var stått opp igjen fra graven.
Men det var ikke uten grunn at Jesus brukte Maria, som sitt sendebud for å kunngjøre sin oppstandelse. Hun var et mennske som var uten status, som hadde vært mobba og holdt utenfor fellesskapet. Men Maria fikk betydning i møte med Jesus, som siden sendte henne med håpets budskap.
Vi får ofte høre eller se forkortelsen VIP i media, som på engelsk står for Very Important People. På norsk betyr det Meget Betydningfulle Mennesker, noe som ofte brukes når media omtaler kjendiser. Hvilket skaper skille mellom mennesker i vårt samfunn, noen blir sett på som mer betydningfullere enn andre. Men i Guds øyne er vi alle sammen Meget Betydningsfulle Mennesker, fordi vi alle er skapte i hans bilde og har samme verdi.
Uteliggeren, kjendisen og vi andre er alle betydningfulle, hvilket gjør at vi alle har samme status i Guds øyne. Jesus ønsker å ha fellesskap med oss alle sammen, uansett hvor vi ligger på samfunnets rangeringsliste. I hans øyne er ikke forskjell på rike og fattige, men for ham er enhver av oss like verdifull. Han offret seg for at vi skulle få en ny begynnelse, som ble mulig når han igjen stod opp av graven.
Jesus sendte Maria med dette fantastiske budskapet, men også vi som lever nå får gå med samme budskap. Et budskap som ikke gjør forskjell på mennesker, men gir håp til det mest fortvilte menneskebarnet. Jesus sier selv at han er med oss alle dager så lenge verden står, så vi har ingenting å frykte når vi vet at han er med oss.
Gå og fortell at tom er hans grav.
Livet han vant, da livet han gav,
gav det for oss og køpte oss fri.
Frelse og fred han alle vil gi.
NoS 191 v.4
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Joh 20,11-18:
11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» 18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Maria stod utenfor graven og gråt, hun var nedtynget av dyp sorg. Jesus ble så brått tatt ifra henne, hun fikk ikke tatt skikkelig farvel. Han som hadde vært hennes nærmeste venn, men er nå død og legeme er også borte. Det er derfor ikke så rart at hun er fortvilet, når hun står ved åpningen til den tomme graven. Maria hadde nå intet sted å gå hen med sin sorg, fordi Jesu legeme ikke var å finne, men var sporløst forsvunnet.
Maria hadde vært besatt av syv onde ånder, som hadde gjort livet hennes vondt og vanskelig. De hadde pint og plaget henne gjennom lange tider, så hun hadde vært gjennom mye lidelse og smerte. Men så hadde Maria møtt Jesus, som hadde helbredet henne. Maria sitt møte med Jesus hadde forandret live hennes totalt, han hadde drevet ut de onde åndene som hadde plaget henne. Lidelsene som åndene hadde forrussaget var blitt borte, hvilket gjorde henne svært takknemmelig overfor Jesus.
Maria hadde trofast fulgt Jesus siden han drev åndene ut av henne, men nå var han død og gravlagd og hun ønsket å vise ham den siste ære. Men det eneste som møtte henne var den tomme graven, som gjorde hennes sorg ennå større enn den var i forveien. Nå kunne hun ikke stelle i stand Jesu legeme, for så å ta avskjed med ham for siste gang. All hennes anstrengelse så ut til å ha vært forgjeves, men mitt i all fortvilelsen tennes likevel et lite håp.
Kanskje gartneren kan si henne hvor Jesu legeme er blitt av?
Men når han sier hennes navn så ser hun at det er Jesus selv, hvilket gjør at sorgen forsvinner og gleden bryter frem. Han er ikke blitt borte han står der foran henne, så den tomme graven ble et sted hvor håpet oppstod. Jesus var stått opp igjen av graven og døden, samtidig hadde han seiret over synden og døden.
Alt var skjedd så som han hadde sagt det skulle, men de hadde ikke forstått det som han hadde sagt. Jesus ber henne så gå til brødrene sine og fortelle dem, at han lever og skal gå opp til sin og deres far. Hvilken begivenhet Maria får fortelle videre om, hun som hadde lidd så mye i sitt liv. Hun var den første som fikk gå med evangeliets glade budskap, som ble så betydningsfullt for hele menneskeheten fremtid.
Jesu oppstandelse fra de døde er i seg selv et vitnesbyrd om, at det finnes et evig liv som kommer etter livet i denne verden. Det er selve grunnvollen i vår kristne tro, at Jesus stod opp fra de døde påskemorgen. Maria må derfor kunne sies å være den første som forkynte evangeliet, fordi hun var den første personen som fikk fortelle budskapet om oppstandelsen.
Jesus selv sender henne av sted for å fortelle nyheten, om at han er stått opp fra de døde og er lys levende. Hun skal gå bort og fortelle det til brødrene hans, men kunne han ikke bare selv vist seg for dem. Da hadde de med engang fått å vite, at han var stått opp igjen fra graven.
Men det var ikke uten grunn at Jesus brukte Maria, som sitt sendebud for å kunngjøre sin oppstandelse. Hun var et mennske som var uten status, som hadde vært mobba og holdt utenfor fellesskapet. Men Maria fikk betydning i møte med Jesus, som siden sendte henne med håpets budskap.
Vi får ofte høre eller se forkortelsen VIP i media, som på engelsk står for Very Important People. På norsk betyr det Meget Betydningfulle Mennesker, noe som ofte brukes når media omtaler kjendiser. Hvilket skaper skille mellom mennesker i vårt samfunn, noen blir sett på som mer betydningfullere enn andre. Men i Guds øyne er vi alle sammen Meget Betydningsfulle Mennesker, fordi vi alle er skapte i hans bilde og har samme verdi.
Uteliggeren, kjendisen og vi andre er alle betydningfulle, hvilket gjør at vi alle har samme status i Guds øyne. Jesus ønsker å ha fellesskap med oss alle sammen, uansett hvor vi ligger på samfunnets rangeringsliste. I hans øyne er ikke forskjell på rike og fattige, men for ham er enhver av oss like verdifull. Han offret seg for at vi skulle få en ny begynnelse, som ble mulig når han igjen stod opp av graven.
Jesus sendte Maria med dette fantastiske budskapet, men også vi som lever nå får gå med samme budskap. Et budskap som ikke gjør forskjell på mennesker, men gir håp til det mest fortvilte menneskebarnet. Jesus sier selv at han er med oss alle dager så lenge verden står, så vi har ingenting å frykte når vi vet at han er med oss.
Gå og fortell at tom er hans grav.
Livet han vant, da livet han gav,
gav det for oss og køpte oss fri.
Frelse og fred han alle vil gi.
NoS 191 v.4
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Langfredag, rekke 2.
Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Johannes i det 18. og 19. kapittel:
Joh 18,1-19,30:
Da Jesus hadde sagt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine. De gikk over Kedronbekken og inn i en hage som lå der. 2 Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus og disiplene hadde ofte kommet sammen der. 3 Judas hentet nå vaktstyrken og noen av overprestenes og fariseernes vaktmenn, og de kom dit med fakler, lamper og våpen. 4 Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?» 5 «Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Det er jeg,» sier Jesus. Judas, han som forrådte ham, var også der sammen med dem. 6 Da Jesus sa: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden. 7 Igjen spurte han: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret,» sa de. 8 «Jeg har sagt dere at det er jeg,» sa Jesus. «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» 9 Slik skulle det ordet bli oppfylt som han hadde sagt: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du ga meg.» 10 Simon Peter hadde et sverd. Han trakk det, hogg etter øversteprestens tjener og kuttet det høyre øret av ham. Tjeneren het Malkos. 11 Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke tømme det begeret min Far har gitt meg?» 12 Vaktstyrken, kommandanten og jødenes vaktmenn grep nå Jesus, bandt ham 13 og førte ham først til Annas. Han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året. 14 Det var Kaifas som hadde gitt jødene det rådet at det var best om ett menneske døde for folket. 15 Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne andre disippelen kjente øverstepresten. Han kom inn på gårdsplassen foran øversteprestens bolig sammen med Jesus, 16 mens Peter ble stående utenfor ved porten. Disippelen som kjente øverstepresten, gikk ut og snakket med tjenestejenta som voktet porten, så Peter fikk komme inn. 17 Da sa tjenestejenta til Peter: «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» «Nei,» svarte han, «det er jeg ikke.» 18 Det var kaldt, og tjenerne og vaktene hadde tent et bål og sto og varmet seg ved glørne. Peter sto også og varmet seg sammen med dem. 19 Øverstepresten spurte nå Jesus ut om disiplene hans og om læren hans. 20 Jesus svarte: «Jeg har talt åpent for hele verden. Jeg har alltid undervist i synagoger og i tempelet, der alle jøder kommer sammen. Aldri har jeg talt i det skjulte. 21 Men hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.» 22 En av vaktene som sto der, ga ham da et slag i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?» 23 Jesus sa til ham: «Hvis jeg sa noe galt, så før bevis for det! Men hvis det var sant, hvorfor slår du meg da?» 24 Så sendte Annas ham bundet til øverstepresten Kaifas. 25 Imens sto Simon Peter og varmet seg. Da sa de til ham: «Er ikke du også en av disiplene hans?» Men han nektet og sa: «Nei, det er jeg ikke.» 26 En av øversteprestens tjenere, en slektning av ham som Peter hadde hogd øret av, sier: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» 27 Men Peter nektet igjen. Og straks gol hanen. 28 Så førte de Jesus fra Kaifas til landshøvdingens borg. Det var tidlig på morgenen. Selv gikk de ikke inn i borgen; de ville ikke bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet. 29 Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?» 30 De svarte: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» 31 «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa Pilatus. Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å ta livet av noen.» 32 Slik skulle det ordet bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han ga til kjenne hva slags død han skulle lide. 33 Pilatus gikk da inn i borgen igjen, kalte Jesus til seg og sa: «Er du jødenes konge?» 34 Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?» 35 «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» 36 Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» 37 «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge,» svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» 38 «Hva er sannhet?» sa Pilatus. Deretter gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen. 39 Men dere har den skikk at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» 40 Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver. Pilatus grep nå Jesus og lot ham piske. 2 Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. 3 Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet. 4 Pilatus gikk igjen ut av borgen og sa til jødene: «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham.» 5 Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: «Se det mennesket!» 6 Men da overprestene og mennene deres fikk se ham, ropte de: «Korsfest! Korsfest!» Pilatus sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.» 7 Jødene svarte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» 8 Da Pilatus hørte dette, ble han enda reddere. 9 Han gikk inn i borgen igjen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus ga ham ikke noe svar. 10 «Svarer du meg ikke?» sa Pilatus. «Vet du ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfeste deg?» 11 Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.» 12 Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene ropte: «Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» 13 Da Pilatus hørte dette, førte han Jesus ut av borgen og satte seg i dommersetet, som sto på et sted som heter Helleplassen, på hebraisk Gabbata. 14 Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!» 15 Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» «Skal jeg korsfeste kongen deres?» spurte Pilatus. «Vi har ingen annen konge enn keiseren,» sa overprestene. 16 Da overga han Jesus til dem for at han skulle korsfestes. Så tok de Jesus med seg. 17 Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. 18 Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. 19 Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød:«Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» 20 Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. 21 Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: 'Jødenes konge', men skriv: 'Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge'.» 22 Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» 23 Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. 24 Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kappe.Dette gjorde soldatene. 25 Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. 26 Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» 27 Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg. 28 Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» 29 Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. 30 Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Kirkerommet har ikke samme høytidelige preg i dag som det pleier, fordi denne dagen skal minne oss om Jesu lidelse og død på korset. Det er grunnen til at vi i dag på langfredag har et tomt alter, som vanligvis pleier å være så fint og vakkert i all sin skrud. Det eneste som ligger der i dag, er en tornekrone maken til den til Jesus.
Langfredag var en lang og mørk dag nesten uten lyspunkter, hvilket vi i dag synliggjør ved å ha et tomt alteret. Vanligvis ligger en fin hvit duk på alteret, hvorpå det står to lysestaker og nattverdutstyr. Lysene som pleier å stå på alteret og minne oss om at Jesus er verdens lys, og nattverdutstyret som minner oss om at hans legeme og blod er vår åndelige føde.
Ennå engang har vi hørt historien om Jesu lidelse og død, som er en sterk og gripende fortelling om en ufattelig kjærlighet. Gud satte himmel og jord i bevegelse for å kunne komme oss til unnsetning, slik at vi skulle kunne bli reddet fra vår egen kollektive tilintetgjørelse. Gud sendte sin egen sønn som redningsmann for oss alle sammen, som er uten mulighet å hjelpe oss selv ut av våre vanskeligheter. Et offer som ingen har sett maken til verken før eller siden, som ble mulig fordi Gud ønsket å gi oss en ny mulighet å møte ham.
Jesus ble selv tvunget til å bære sitt eget kors, som skulle reises for ham på stedet kalt Golgata. Men på veien ut hadde Jesus ikke flere krefter, fordi han allerede hadde gjennomgått så mye. Han var blitt forrådet av Judas, fornektet av Simon Peter, og krevd dødsdømt av sitt eget folk.
Hvilket må ha gjort at han har følt seg meget alene og forlatt av alle dem, som man skulle forventet stilte opp for ham i den vanskelige situasjonen. Men som om det ikke var mer enn nok, så ble han avkledd, pisket og til slutt tornekronet. Så kan man spørre seg selv om det var så rart, at han ikke klarte å bære sitt eget kors ut til Golgata. Men det siste stykke av veien var det en annen, som måtte ta korset på seg og bære det videre for ham.
Kommet ut på Golgata ble Jesus korsfestet sammen med to røverer, som også var blitt dømt til den pinefulle døden på korset. Men de to røverne hadde fått en rettferdig dom, men Jesus var uskyldig dømt til samme straff som dem.
Det er fullbrakt: sa Jesus. Så bøyde han hovde og oppga sin ånd. Jesus sitt liv hadde tatt en brå slutt, han hadde lidd en nedverdigende død. Døden på korset var ikke en helt vanlig måte å utføre dødsdom på, men den mest nedverdigende og ydmykende død som kunne tenkes. Den var en så nedverdigende og ydmykende dødsstraff, at romerne ikke brukte den imot sine egne borgere.
Jeg synes at vi kan kalle denne dagen for korsets dag, fordi på denne dagen er det korset som står i sentrum. Korset er blitt selve symbolet for denne redningsaksjonen, som kostet Jesus mye lidelse og smerte og ikke minst hans eget liv. Jesus hadde all mulighet får at unnslippe denne forferdelige lidelse og død, fordi han kunne takket nei til denne oppgaven som menneskets redningsmann.
Han trengte ikke gjøre det for sin egen del fordi det var menneske som hadde syndet. Jesus hadde ikke gjort noe han kunne straffes for, men likevel valgte han lydig å følge sin fars ønske. Samtidig som han gikk i døden pågrunn av kjærligheten til oss, som egentlig selv burde tatt konsekvensen av våre egne synder.
Korset var som før sagt på Jesu tid et torturinstrument, men det har blitt kristendommens fremste symbol. Det minner oss om den frelse som Jesus vant oss, når han ga sitt liv som soning for alle våre synder. Men hva koster så alt dette oss når alt kommer til alt, fordi det må ha en eller annen pris når noen ofret så mye for oss. Ingenting, det er helt gratis, uten omkostninger, det er alt betalt med Jesu dyre blod.
Det eneste vi trenger å gjøre er å ta imot frelsen, fordi vi ikke kan gjøre noe så vi har den fortjent. For av nåde er de frelste, ved tru. Det er ikkje dykkar eige verk, det er Guds gåve. Og det kviler ikkje på gjerninger, så ingen skal rosa seg: sier apostelen Paulus.
Frelsen er en Guds gave som han har gitt oss av kjærlighet, hvilket derfor bare kan tas imot uten omkostninger. I vårt forbrukersamfunn er vi så vant til å sulle betale for varer og tjenester, at det kan virke så unaturlig at vi bare kan ta imot uten å gi betaling. Gud er ikke en kravstor Gud når han sik tilbyr oss nåden gratis, men han har bare et brennende ønske om at vi tar imot den.
Alt dette ble mulig i og med Jesus Kristus sin død på korset, hvilket har gjort korset til det viktigste universelle kristne symbolet. De fleste mennesker forbinner korset med kristendommen, uansett hvilken nasjon eller kultur man måtte tilhøre. Det kan følgelig være på både godt og vondt.
Men jeg skal fortelle en sann historie om hvor korset ga gode assosiasjoner.
Skipet Skottland grunnstøtte en mørk natt nord for mitt eget hjemsted. Folket kom seg i land og delte seg i to grupper, den ene skulle gå nordover og den andre sørover. De hadde sett lys inn på land mens de seilte, så de ville prøve å finne frem til dette stedet.
Når natten var i ferd med å slippe taket, så satte de i gang med å gå i hver sin retning. De som var på vei sørover ble møtt av en mann, som de så fulgte med sørover mot bygda. Når de nærmer seg bygda så kommer kirketårnet til syne, og samtidig også korset som stod øverst på kirketårnet.
Hvilket utløste et lettelsens sukk fra en av passasjerene. Gudskjelov, det er kristne folk vi er kommet til, siden bøyde han kner og så takket han Gud for det. Denne mannen fikk gode assosiasjoner når han så korset, som tok fra ham alle bekymringene han hadde hatt båret på. Korset viste at det var et kristent folk han var kommet til, så det var ingen fare for verken liv eller helse.
Takknemmeligheten for korset og dets betydning, viste han når han bøyde sine knær for Herren. Denne mannen kjente korsets innhold, som er like viktig den dag i dag. La også oss som sidder her i kirken i dag, ta korset like alvorlig som denne mannen gjorde. Korset er det som ble Jesu død men det gir oss liv i overflod, dersom vi tar opp vårt eget kors og følger vår frelser og forsoner.
La oss bære korst slik at det gir andre mennesker gode assosiasjoner, når vi tar det opp og følger etter Jesus Kristus. Måtte korset være det fyrtårn vi navigerer etter, når vi skal sette kursen for livene våre på livets hav. Så vil vi komme trygt i havn ved den himmelske brygge, hvor Jesus Kristus selv står og tar imot oss og ønsker oss velkommen. Det gjelder ikke hva vi presenterer, men hva Jesus har gjort for deg og meg.
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Joh 18,1-19,30:
Da Jesus hadde sagt dette, gikk han ut sammen med disiplene sine. De gikk over Kedronbekken og inn i en hage som lå der. 2 Judas, han som forrådte ham, kjente også til stedet, for Jesus og disiplene hadde ofte kommet sammen der. 3 Judas hentet nå vaktstyrken og noen av overprestenes og fariseernes vaktmenn, og de kom dit med fakler, lamper og våpen. 4 Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?» 5 «Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Det er jeg,» sier Jesus. Judas, han som forrådte ham, var også der sammen med dem. 6 Da Jesus sa: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden. 7 Igjen spurte han: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret,» sa de. 8 «Jeg har sagt dere at det er jeg,» sa Jesus. «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» 9 Slik skulle det ordet bli oppfylt som han hadde sagt: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du ga meg.» 10 Simon Peter hadde et sverd. Han trakk det, hogg etter øversteprestens tjener og kuttet det høyre øret av ham. Tjeneren het Malkos. 11 Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke tømme det begeret min Far har gitt meg?» 12 Vaktstyrken, kommandanten og jødenes vaktmenn grep nå Jesus, bandt ham 13 og førte ham først til Annas. Han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året. 14 Det var Kaifas som hadde gitt jødene det rådet at det var best om ett menneske døde for folket. 15 Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne andre disippelen kjente øverstepresten. Han kom inn på gårdsplassen foran øversteprestens bolig sammen med Jesus, 16 mens Peter ble stående utenfor ved porten. Disippelen som kjente øverstepresten, gikk ut og snakket med tjenestejenta som voktet porten, så Peter fikk komme inn. 17 Da sa tjenestejenta til Peter: «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» «Nei,» svarte han, «det er jeg ikke.» 18 Det var kaldt, og tjenerne og vaktene hadde tent et bål og sto og varmet seg ved glørne. Peter sto også og varmet seg sammen med dem. 19 Øverstepresten spurte nå Jesus ut om disiplene hans og om læren hans. 20 Jesus svarte: «Jeg har talt åpent for hele verden. Jeg har alltid undervist i synagoger og i tempelet, der alle jøder kommer sammen. Aldri har jeg talt i det skjulte. 21 Men hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.» 22 En av vaktene som sto der, ga ham da et slag i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?» 23 Jesus sa til ham: «Hvis jeg sa noe galt, så før bevis for det! Men hvis det var sant, hvorfor slår du meg da?» 24 Så sendte Annas ham bundet til øverstepresten Kaifas. 25 Imens sto Simon Peter og varmet seg. Da sa de til ham: «Er ikke du også en av disiplene hans?» Men han nektet og sa: «Nei, det er jeg ikke.» 26 En av øversteprestens tjenere, en slektning av ham som Peter hadde hogd øret av, sier: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» 27 Men Peter nektet igjen. Og straks gol hanen. 28 Så førte de Jesus fra Kaifas til landshøvdingens borg. Det var tidlig på morgenen. Selv gikk de ikke inn i borgen; de ville ikke bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet. 29 Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?» 30 De svarte: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» 31 «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa Pilatus. Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å ta livet av noen.» 32 Slik skulle det ordet bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han ga til kjenne hva slags død han skulle lide. 33 Pilatus gikk da inn i borgen igjen, kalte Jesus til seg og sa: «Er du jødenes konge?» 34 Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?» 35 «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» 36 Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» 37 «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge,» svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» 38 «Hva er sannhet?» sa Pilatus. Deretter gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen. 39 Men dere har den skikk at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» 40 Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver. Pilatus grep nå Jesus og lot ham piske. 2 Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. 3 Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet. 4 Pilatus gikk igjen ut av borgen og sa til jødene: «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham.» 5 Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: «Se det mennesket!» 6 Men da overprestene og mennene deres fikk se ham, ropte de: «Korsfest! Korsfest!» Pilatus sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.» 7 Jødene svarte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» 8 Da Pilatus hørte dette, ble han enda reddere. 9 Han gikk inn i borgen igjen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus ga ham ikke noe svar. 10 «Svarer du meg ikke?» sa Pilatus. «Vet du ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfeste deg?» 11 Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.» 12 Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene ropte: «Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» 13 Da Pilatus hørte dette, førte han Jesus ut av borgen og satte seg i dommersetet, som sto på et sted som heter Helleplassen, på hebraisk Gabbata. 14 Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!» 15 Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» «Skal jeg korsfeste kongen deres?» spurte Pilatus. «Vi har ingen annen konge enn keiseren,» sa overprestene. 16 Da overga han Jesus til dem for at han skulle korsfestes. Så tok de Jesus med seg. 17 Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. 18 Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. 19 Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød:«Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» 20 Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. 21 Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: 'Jødenes konge', men skriv: 'Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge'.» 22 Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» 23 Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. 24 Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kappe.Dette gjorde soldatene. 25 Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. 26 Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» 27 Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg. 28 Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» 29 Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. 30 Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Kirkerommet har ikke samme høytidelige preg i dag som det pleier, fordi denne dagen skal minne oss om Jesu lidelse og død på korset. Det er grunnen til at vi i dag på langfredag har et tomt alter, som vanligvis pleier å være så fint og vakkert i all sin skrud. Det eneste som ligger der i dag, er en tornekrone maken til den til Jesus.
Langfredag var en lang og mørk dag nesten uten lyspunkter, hvilket vi i dag synliggjør ved å ha et tomt alteret. Vanligvis ligger en fin hvit duk på alteret, hvorpå det står to lysestaker og nattverdutstyr. Lysene som pleier å stå på alteret og minne oss om at Jesus er verdens lys, og nattverdutstyret som minner oss om at hans legeme og blod er vår åndelige føde.
Ennå engang har vi hørt historien om Jesu lidelse og død, som er en sterk og gripende fortelling om en ufattelig kjærlighet. Gud satte himmel og jord i bevegelse for å kunne komme oss til unnsetning, slik at vi skulle kunne bli reddet fra vår egen kollektive tilintetgjørelse. Gud sendte sin egen sønn som redningsmann for oss alle sammen, som er uten mulighet å hjelpe oss selv ut av våre vanskeligheter. Et offer som ingen har sett maken til verken før eller siden, som ble mulig fordi Gud ønsket å gi oss en ny mulighet å møte ham.
Jesus ble selv tvunget til å bære sitt eget kors, som skulle reises for ham på stedet kalt Golgata. Men på veien ut hadde Jesus ikke flere krefter, fordi han allerede hadde gjennomgått så mye. Han var blitt forrådet av Judas, fornektet av Simon Peter, og krevd dødsdømt av sitt eget folk.
Hvilket må ha gjort at han har følt seg meget alene og forlatt av alle dem, som man skulle forventet stilte opp for ham i den vanskelige situasjonen. Men som om det ikke var mer enn nok, så ble han avkledd, pisket og til slutt tornekronet. Så kan man spørre seg selv om det var så rart, at han ikke klarte å bære sitt eget kors ut til Golgata. Men det siste stykke av veien var det en annen, som måtte ta korset på seg og bære det videre for ham.
Kommet ut på Golgata ble Jesus korsfestet sammen med to røverer, som også var blitt dømt til den pinefulle døden på korset. Men de to røverne hadde fått en rettferdig dom, men Jesus var uskyldig dømt til samme straff som dem.
Det er fullbrakt: sa Jesus. Så bøyde han hovde og oppga sin ånd. Jesus sitt liv hadde tatt en brå slutt, han hadde lidd en nedverdigende død. Døden på korset var ikke en helt vanlig måte å utføre dødsdom på, men den mest nedverdigende og ydmykende død som kunne tenkes. Den var en så nedverdigende og ydmykende dødsstraff, at romerne ikke brukte den imot sine egne borgere.
Jeg synes at vi kan kalle denne dagen for korsets dag, fordi på denne dagen er det korset som står i sentrum. Korset er blitt selve symbolet for denne redningsaksjonen, som kostet Jesus mye lidelse og smerte og ikke minst hans eget liv. Jesus hadde all mulighet får at unnslippe denne forferdelige lidelse og død, fordi han kunne takket nei til denne oppgaven som menneskets redningsmann.
Han trengte ikke gjøre det for sin egen del fordi det var menneske som hadde syndet. Jesus hadde ikke gjort noe han kunne straffes for, men likevel valgte han lydig å følge sin fars ønske. Samtidig som han gikk i døden pågrunn av kjærligheten til oss, som egentlig selv burde tatt konsekvensen av våre egne synder.
Korset var som før sagt på Jesu tid et torturinstrument, men det har blitt kristendommens fremste symbol. Det minner oss om den frelse som Jesus vant oss, når han ga sitt liv som soning for alle våre synder. Men hva koster så alt dette oss når alt kommer til alt, fordi det må ha en eller annen pris når noen ofret så mye for oss. Ingenting, det er helt gratis, uten omkostninger, det er alt betalt med Jesu dyre blod.
Det eneste vi trenger å gjøre er å ta imot frelsen, fordi vi ikke kan gjøre noe så vi har den fortjent. For av nåde er de frelste, ved tru. Det er ikkje dykkar eige verk, det er Guds gåve. Og det kviler ikkje på gjerninger, så ingen skal rosa seg: sier apostelen Paulus.
Frelsen er en Guds gave som han har gitt oss av kjærlighet, hvilket derfor bare kan tas imot uten omkostninger. I vårt forbrukersamfunn er vi så vant til å sulle betale for varer og tjenester, at det kan virke så unaturlig at vi bare kan ta imot uten å gi betaling. Gud er ikke en kravstor Gud når han sik tilbyr oss nåden gratis, men han har bare et brennende ønske om at vi tar imot den.
Alt dette ble mulig i og med Jesus Kristus sin død på korset, hvilket har gjort korset til det viktigste universelle kristne symbolet. De fleste mennesker forbinner korset med kristendommen, uansett hvilken nasjon eller kultur man måtte tilhøre. Det kan følgelig være på både godt og vondt.
Men jeg skal fortelle en sann historie om hvor korset ga gode assosiasjoner.
Skipet Skottland grunnstøtte en mørk natt nord for mitt eget hjemsted. Folket kom seg i land og delte seg i to grupper, den ene skulle gå nordover og den andre sørover. De hadde sett lys inn på land mens de seilte, så de ville prøve å finne frem til dette stedet.
Når natten var i ferd med å slippe taket, så satte de i gang med å gå i hver sin retning. De som var på vei sørover ble møtt av en mann, som de så fulgte med sørover mot bygda. Når de nærmer seg bygda så kommer kirketårnet til syne, og samtidig også korset som stod øverst på kirketårnet.
Hvilket utløste et lettelsens sukk fra en av passasjerene. Gudskjelov, det er kristne folk vi er kommet til, siden bøyde han kner og så takket han Gud for det. Denne mannen fikk gode assosiasjoner når han så korset, som tok fra ham alle bekymringene han hadde hatt båret på. Korset viste at det var et kristent folk han var kommet til, så det var ingen fare for verken liv eller helse.
Takknemmeligheten for korset og dets betydning, viste han når han bøyde sine knær for Herren. Denne mannen kjente korsets innhold, som er like viktig den dag i dag. La også oss som sidder her i kirken i dag, ta korset like alvorlig som denne mannen gjorde. Korset er det som ble Jesu død men det gir oss liv i overflod, dersom vi tar opp vårt eget kors og følger vår frelser og forsoner.
La oss bære korst slik at det gir andre mennesker gode assosiasjoner, når vi tar det opp og følger etter Jesus Kristus. Måtte korset være det fyrtårn vi navigerer etter, når vi skal sette kursen for livene våre på livets hav. Så vil vi komme trygt i havn ved den himmelske brygge, hvor Jesus Kristus selv står og tar imot oss og ønsker oss velkommen. Det gjelder ikke hva vi presenterer, men hva Jesus har gjort for deg og meg.
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Skjærtorsdag, rekke 2.
Dette hellige står evangelium skrevet hos evangelisten Johannes det 13. kapittel:
Joh 13,1-15:
1 Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Jødenes påskehøytid nærmet seg men også slutten av Jesu gjerning. Jesus viste at timen hans var kommet, snart skulle han til å forlate jorda. Han var i ferd med å avslutte sin gjerning her på jorda, som Gud hadde sent ham til å gjøre, men ennå var det viktigste igjen. Han måtte ta avskjed med disiplene sine på en skikkelig måte, hva var da mer naturlig enn å stelle i stand et måltid. Sånn gjorde man på Jesu tid og det samme gjør vi i dag. Jesus stelte i stand et godt måltid med god mat og drikke, slik at de kunne ha en fin og god avslutningsfest før avreisen.
Denne avreisen var ikke noen vanlig avreise, men det skjønte ikke disiplene til Jesus. Jesus selv viste hva som var i ferd med å skje, snart skulle han bli forrådet av en av sine egne disipler. Han viste også at det var Judas Iskariot som var den, som skulle gjøre denne ugjerningen mot sin egen venn. Det er noe av det aller vondeste et menneske kan oppleve, at bli sviktet av sine venner som man har satt sin lit til. Men Jesus var forberedt på at det ville komme til å skje, han viste at djevelen hadde gitt Judas dette oppdraget å utføre.
Jesus hadde fått all makt fra sin far i himmelen, som han var gått ut fra og skulle gå tilbake til. Ingen og intet kunn hindre Jesus i å gjøre det som er nødvendig, for at Guds plan for menneske og dets frelse skulle gå i oppfyllelse. Jesus var den eneste som var kvalifisert til oppdraget, fordi han var både Gud og menneske i sitt vesen. Han ble unnfanget av Den hellige Ånd og født av jomfru Maria, som henholdsvis var Gud og menneske som smeltet sammen i Jesus. Han er eneste menneske som er født uten synd, derfor var det mulig for ham å ta dette oppdraget.
Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. Hvilket han viser når han reiser seg fra måltidsbordet, for at begynne å vaske føttene på disiplene sine. Han inntar rollen som tjener når han utfører denne handlingen, fordi det var en tjeners oppgave å vaske sin Herres føtter. Så det er ikke så rart at Peter reagerer slik han gjør, når han får se hva det er Jesus har gang i. ”Aldri i evighet skal du vaske mine føtter”: sier Peter. Det er ikke fordi Peter ønsker å sette seg opp imot Jesus, men han gjør Jesus oppmerksom på at slik pleier det ikke å være.
Han er ved å innføre en ny skikk, som Peter ikke kjenner seg igjen i. Vi har mange forskjellige skikker i samfunnet vårt, som vi ikke tenker over før noen forandrer på dem. Det er ikke før noen rører ved skikken at vi reagerer, fordi da begynner vi å føle oss utrygge og ukomfortable av det. Hvilket også skjedde med Peter når Jesus inntok tjener rollen. Men Jesus forsikrer ham om at dette er nødvendig, for at de skal kunne ha noen fremtid sammen som venner.
Da vet Peter at det ikke er noen spøk men alvor alt sammen, så han ber om i tillegg om få hendene og hovde vasket også. Men det er ikke selve vaskingen som har hovedfokus, men det er symbolikken i selve handlingen som utføres. Vi skal være hverandres tjenere ikke hverandres Herrer, fordi da kan det fort ende galt og konflikter oppstår av det. Hvilket kan føre til splittelse i kristenheten som vi ikke kan si oss tjent med, verken når det gjelder forholdet til Jesus eller vår kristne brødre og søstere.
Når no eg, herren og meisteren, har vaska føtene dykkar, då skal de òg vaska føtene åt kvarandre. Det er eit føreblde eg har gjeve dykk: Som eg har gjort mot dykk, skal de òg gjera: sier Jesus. Han er tydelig på at søskenkjærligheten er svært viktig fordi det er den som skal holde søskenflokken sammen. Den sveiser sammen det åndelige søskenfellesskapet, slik at de står sterkere i forhold til djevelens angrep.
Renslighet er en av livets mange dyder, men åndelig renslighet er den viktigste av dem. Den kan vi få i Jesus Kristi blod som rant for oss på Golgata, hvor han sonet for alle våre synder både i fortid, nåtid og fremtid. Jesu blod kan rense oss for syndens misfarging, dersom vi er villige til å la blodet rense oss. Misfargingen kommer av synden som gjør oss urene, men Jesu blod gjør oss rene som den hviteste snø.
I nattverden får vi del i den nåde som Jesus vant oss på Golgata, som er gitt oss helt gratis uten at vi trenger å gi noe igjen for den. Den synliggjør Jesus sitt offer for våres skyld, samtidig som den gir oss del i Jesu seierrike oppstandelse. Jesus ga oss nattverden for at den skal minne oss om, at han gikk inn i tjenerrollen for våres skyld. Nattverden skal også være med til å minne oss om, at den åndelige rensligheten er svært viktig for oss.
Vi blir aldri fullstendig rene før vi er sammen med Jesus i paradiset, men nattverden kan være med til å styrke og holde oss opp i denne verden. Slik at vi engang skal kunne samles i himmelen, hvor vi får leve sammen med Jesus til evig tid. I nattverden får vi en forsmak på det himmelen har å by på, hvilket vi får i brødet og vinen som er Herrens legeme og blod.
Vi har ennå engang anledning til å samles om Herrens nattverdbord, som er for oss alle sammen som er samlet til gudstjeneste her i dag. Den er ikke forbeholdt noen bestemt samfunnsgruppe eller samfunnslag, men vi har alle like store behov for å komme til nattverdbordet. I Guds rike er det ikke rik eller fattig, ikke vellykket eller mislykket, fordi alle har vi behov for det som Gud har å gi oss ufortjent av nåde.
Kom for alt er ferdig kommer jeg til å si til oss alle, når Jesus inviterer til nattverden som han har tilberedt for oss. Han inviterer og serverer for oss det hellige måltidet, som vi får ta imot uten vederlag av noe som helst slag.
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Joh 13,1-15:
1 Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. 2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske mine føtter,» sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg,» svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.» 12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Jødenes påskehøytid nærmet seg men også slutten av Jesu gjerning. Jesus viste at timen hans var kommet, snart skulle han til å forlate jorda. Han var i ferd med å avslutte sin gjerning her på jorda, som Gud hadde sent ham til å gjøre, men ennå var det viktigste igjen. Han måtte ta avskjed med disiplene sine på en skikkelig måte, hva var da mer naturlig enn å stelle i stand et måltid. Sånn gjorde man på Jesu tid og det samme gjør vi i dag. Jesus stelte i stand et godt måltid med god mat og drikke, slik at de kunne ha en fin og god avslutningsfest før avreisen.
Denne avreisen var ikke noen vanlig avreise, men det skjønte ikke disiplene til Jesus. Jesus selv viste hva som var i ferd med å skje, snart skulle han bli forrådet av en av sine egne disipler. Han viste også at det var Judas Iskariot som var den, som skulle gjøre denne ugjerningen mot sin egen venn. Det er noe av det aller vondeste et menneske kan oppleve, at bli sviktet av sine venner som man har satt sin lit til. Men Jesus var forberedt på at det ville komme til å skje, han viste at djevelen hadde gitt Judas dette oppdraget å utføre.
Jesus hadde fått all makt fra sin far i himmelen, som han var gått ut fra og skulle gå tilbake til. Ingen og intet kunn hindre Jesus i å gjøre det som er nødvendig, for at Guds plan for menneske og dets frelse skulle gå i oppfyllelse. Jesus var den eneste som var kvalifisert til oppdraget, fordi han var både Gud og menneske i sitt vesen. Han ble unnfanget av Den hellige Ånd og født av jomfru Maria, som henholdsvis var Gud og menneske som smeltet sammen i Jesus. Han er eneste menneske som er født uten synd, derfor var det mulig for ham å ta dette oppdraget.
Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. Hvilket han viser når han reiser seg fra måltidsbordet, for at begynne å vaske føttene på disiplene sine. Han inntar rollen som tjener når han utfører denne handlingen, fordi det var en tjeners oppgave å vaske sin Herres føtter. Så det er ikke så rart at Peter reagerer slik han gjør, når han får se hva det er Jesus har gang i. ”Aldri i evighet skal du vaske mine føtter”: sier Peter. Det er ikke fordi Peter ønsker å sette seg opp imot Jesus, men han gjør Jesus oppmerksom på at slik pleier det ikke å være.
Han er ved å innføre en ny skikk, som Peter ikke kjenner seg igjen i. Vi har mange forskjellige skikker i samfunnet vårt, som vi ikke tenker over før noen forandrer på dem. Det er ikke før noen rører ved skikken at vi reagerer, fordi da begynner vi å føle oss utrygge og ukomfortable av det. Hvilket også skjedde med Peter når Jesus inntok tjener rollen. Men Jesus forsikrer ham om at dette er nødvendig, for at de skal kunne ha noen fremtid sammen som venner.
Da vet Peter at det ikke er noen spøk men alvor alt sammen, så han ber om i tillegg om få hendene og hovde vasket også. Men det er ikke selve vaskingen som har hovedfokus, men det er symbolikken i selve handlingen som utføres. Vi skal være hverandres tjenere ikke hverandres Herrer, fordi da kan det fort ende galt og konflikter oppstår av det. Hvilket kan føre til splittelse i kristenheten som vi ikke kan si oss tjent med, verken når det gjelder forholdet til Jesus eller vår kristne brødre og søstere.
Når no eg, herren og meisteren, har vaska føtene dykkar, då skal de òg vaska føtene åt kvarandre. Det er eit føreblde eg har gjeve dykk: Som eg har gjort mot dykk, skal de òg gjera: sier Jesus. Han er tydelig på at søskenkjærligheten er svært viktig fordi det er den som skal holde søskenflokken sammen. Den sveiser sammen det åndelige søskenfellesskapet, slik at de står sterkere i forhold til djevelens angrep.
Renslighet er en av livets mange dyder, men åndelig renslighet er den viktigste av dem. Den kan vi få i Jesus Kristi blod som rant for oss på Golgata, hvor han sonet for alle våre synder både i fortid, nåtid og fremtid. Jesu blod kan rense oss for syndens misfarging, dersom vi er villige til å la blodet rense oss. Misfargingen kommer av synden som gjør oss urene, men Jesu blod gjør oss rene som den hviteste snø.
I nattverden får vi del i den nåde som Jesus vant oss på Golgata, som er gitt oss helt gratis uten at vi trenger å gi noe igjen for den. Den synliggjør Jesus sitt offer for våres skyld, samtidig som den gir oss del i Jesu seierrike oppstandelse. Jesus ga oss nattverden for at den skal minne oss om, at han gikk inn i tjenerrollen for våres skyld. Nattverden skal også være med til å minne oss om, at den åndelige rensligheten er svært viktig for oss.
Vi blir aldri fullstendig rene før vi er sammen med Jesus i paradiset, men nattverden kan være med til å styrke og holde oss opp i denne verden. Slik at vi engang skal kunne samles i himmelen, hvor vi får leve sammen med Jesus til evig tid. I nattverden får vi en forsmak på det himmelen har å by på, hvilket vi får i brødet og vinen som er Herrens legeme og blod.
Vi har ennå engang anledning til å samles om Herrens nattverdbord, som er for oss alle sammen som er samlet til gudstjeneste her i dag. Den er ikke forbeholdt noen bestemt samfunnsgruppe eller samfunnslag, men vi har alle like store behov for å komme til nattverdbordet. I Guds rike er det ikke rik eller fattig, ikke vellykket eller mislykket, fordi alle har vi behov for det som Gud har å gi oss ufortjent av nåde.
Kom for alt er ferdig kommer jeg til å si til oss alle, når Jesus inviterer til nattverden som han har tilberedt for oss. Han inviterer og serverer for oss det hellige måltidet, som vi får ta imot uten vederlag av noe som helst slag.
Ære vere Faderen og Sonen og Den Heilage Ande, som var og er og vera skal éin sann Gud frå æve og til æve.
Olsok, rekke 1.
Det står skrevet i Salmenesbok, Salme 33:
Sal 33,12-22:
12 Salig er det folk som har Herren til Gud, det folk han har valgt til sin eiendom. 13 Fra himmelen skuer Herren ned og ser hvert eneste menneske. 14 Fra sin tronstol holder han øye med alle som bor på jorden, 15 - han som har dannet alles hjerter og merker seg alt det de gjør. 16 Stor makt gir ingen konge seier, stor styrke redder ingen mann i krig. 17 Hesten er en svikefull hjelper, den berger ingen med all sin kraft. 18 Men Herrens øye hviler på dem som frykter ham og venter på hans miskunn, 19 så han kan fri dem fra døden og berge dem gjennom hungersnød. 20 Vi venter med lengsel på Herren, han er vår hjelp og vårt skjold. 21 Vårt hjerte gleder seg i ham, for vi setter vår lit til hans hellige navn. 22 La din miskunn være over oss, Herre! Det er deg vi venter på.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Denne dagen, 29. juli er en spesiell dag i vår kirke, det var på denne dagen for 1077 år siden, at den norske kristne kirke ble født. I dag feirer vi Olavsdagen. Vi feirer denne dagen til minne om Kong Olav Haraldson, som mistet livet i slaget på Stiklestad 29. juli i år 1030. Så vi kan si at denne dagen er den kristne norske kirkes bursdag.
Det fortelles at det skjedde helbredelser ved Olavs kiste, derfor ble han kåret til helgen og kalles hellige-Olav. Han døde i kampen for å utbre sin tro, selv om han brukte sverd og trussel, som vi liker dårlig. Så står Hellige-Olav likevel igjen som den som kristnet Norge, og frelste Norges land fra hedenskapen. Vi har en hel del å lære av ham likevel. Det vi kan lære av ham er å være tydelige frimodige kristne, som formidler troen vår på fredelig vis i hverdagen.
Forfedrene våre levde ut det kristne liv i hverdagen, de vitnet om sin Herre og frelser i ord og gjerning. De levde ut en synlig kristendom, som blir mer og mer fjern i dagens samfunn. Vi lever i et flerreligiøst samfunn, hvor kristendommen ikke lengre er den eneste religion.
Vi har gjort religionen til en mer privatsak enn den virkeligheten bør være, fordi vi er redde for å støte og diskriminere våre nye landsmenn. Men det er oss selv vi diskriminerer, når vi skjuler vår religion og ikke lever den ut i hverdagen. Vi skal ha respekt for andres religion.
Men kan vi ha respekt for andres religion dersom vi ikke tar vår egen religion på alvor? Mange av dem som kommer fra andre deler av verden til Vest Europa for å bosette seg, synes at det er rart at vi i Vest Europa ikke tar vår egen tro mer alvorlig enn vi gjør.
Vi som bor i Norge har Herren til Gud dersom vi ønsker det, han trenger seg ikke på, men lar oss selv velge. Vi får selv bestemme om han skal være en del av våre liv eller ikke, det går godt an å leve et helt og godt liv uten å ha Herren til Gud. Men dommens dag kommer før eller siden for oss alle, da vil han innkalle oss alle, både dem som har hatt ham som Gud og dem som ikke har hatt ham som Gud.
Gud sidder på sin himmeltrone og ser hvert eneste menneske, som lever på denne jorden til enhver tid. Han ser hver en bevegelse vi gjør, hører hvert et ord vi sier og hver en tanke vi tenker. Han ser alt som blir gjort mot oss, hører alt som blir sagt og tenkt om oss.
Hvorfor sidder han og overvåker oss? Er det for å spionere på oss?
Nei, Gud overvåker oss ikke, fordi han ønsker å spionere på oss. Men fordi han bryr seg og viser hvor stor omsorg han har for oss alle sammen, uansett hvor alene vi føler oss i denne verden så er Gud alltid nærværende i våre liv. Han ønsker å stå ved vår side både i medgang og motgang, derfor er det han holder øye med oss fra sin høye trone i himmelen.
Vi var kommet langt bort fra Gud fordi vi i egoismens rus hadde forlatt ham. Gud stengte så Edens hage for oss fordi vi hadde gjort imot hans vilje. Men hans miskunn mot oss var så stor at han sendte sin egen Sønn til verden, for at Jesus skulle kunne frelse oss fra vår egen syndige natur. Jesus kom til verden for å frelse verden, ikke for at dømme verden.
Jesus kom til verden som menneske for å leve og virke blant mennesker, slik at han kunne peke frem imot det han skulle gjøre for oss mennesker. Han gjorde under etter under, han helbredet syke mennesker og drev ut onde ånder. Dette var med til å vise at han ikke bare var et menneske, men at han også er den Hellige Guds enbårne Sønn.
Men hans største under var hans død og oppstandelse, som gjorde at vi igjen kunne få del i det evige livs håp. Jesus ga sitt liv som løsepenge for oss mennesker, slik at synden ikke skulle ha makten over oss mer. Jesus seiret over synden ved sin oppstandelse som hadde skilt oss fra Guds miskunn. Seieren som Jesus vant over synden ved si oppstandelse, gjorde det mulig for oss igjen å vinne det evige livs håp.
Vi kan vinne det evige livs håp ved troen på Jesus Kristus sin død og oppstandelse, fordi den åpner døren inn til himmelen for oss mennesker. Den dør som var blitt låst for oss når Adam og Eva falt i synd, ble låst opp igjen av Jesus når han stod opp fra de døde. Det var i sin store miskunn Gud lot dette skje, slik at vi igjen kunne få fellesskap med ham.
Den miskunn Gud viser oss mennesker skal også vi vise våre medmennesker. Fordi som Jesus selv sier: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Gud ønsker at vi skal behandle hverandre med respekt og kjærlighet, slik at vi kan leve sammen i verden på Guds premisser. Det innebærer også at vi skal veilede hverandre, slik at vi lever i samsvar med Guds vilje med oss.
Vi er likevel ikke satt til å dømme hverandre fordi det skal Gud selv gjøre på dommens dag. Men Gud har gitt oss i oppdrag å forkynne og leve i det evangeliet, som han ved sin egen Sønn Jesus Kristus har overbrakt oss.
Vi er heldige som får leve og virke i et land som har trosfrihet, som gjør at vi har mulighet å samles til gudstjeneste og andre kristne aktiviteter. Fordi det er mange som lever i land hvor man straffes for sin tro, hvor det f.eks. er livsfarlig å gå på gudstjeneste og andre kristne aktiviteter. Mens de risikerer liv og lemmer for å leve ut sin kristne tro, så er det for oss i Norge i dag en menneskerett å kunne få leve ut vår kristne tro.
La oss leve i kristendommens religion som hellige-Olav brakte til Norges land. La oss være tydelige kristne som tar vår egen tro på alvor. La oss utbre kristendommens evangelium, ikke med sverd og trusler, men med ord og gjerninger.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
Sal 33,12-22:
12 Salig er det folk som har Herren til Gud, det folk han har valgt til sin eiendom. 13 Fra himmelen skuer Herren ned og ser hvert eneste menneske. 14 Fra sin tronstol holder han øye med alle som bor på jorden, 15 - han som har dannet alles hjerter og merker seg alt det de gjør. 16 Stor makt gir ingen konge seier, stor styrke redder ingen mann i krig. 17 Hesten er en svikefull hjelper, den berger ingen med all sin kraft. 18 Men Herrens øye hviler på dem som frykter ham og venter på hans miskunn, 19 så han kan fri dem fra døden og berge dem gjennom hungersnød. 20 Vi venter med lengsel på Herren, han er vår hjelp og vårt skjold. 21 Vårt hjerte gleder seg i ham, for vi setter vår lit til hans hellige navn. 22 La din miskunn være over oss, Herre! Det er deg vi venter på.
Slik lyder Herrens ord.
Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Denne dagen, 29. juli er en spesiell dag i vår kirke, det var på denne dagen for 1077 år siden, at den norske kristne kirke ble født. I dag feirer vi Olavsdagen. Vi feirer denne dagen til minne om Kong Olav Haraldson, som mistet livet i slaget på Stiklestad 29. juli i år 1030. Så vi kan si at denne dagen er den kristne norske kirkes bursdag.
Det fortelles at det skjedde helbredelser ved Olavs kiste, derfor ble han kåret til helgen og kalles hellige-Olav. Han døde i kampen for å utbre sin tro, selv om han brukte sverd og trussel, som vi liker dårlig. Så står Hellige-Olav likevel igjen som den som kristnet Norge, og frelste Norges land fra hedenskapen. Vi har en hel del å lære av ham likevel. Det vi kan lære av ham er å være tydelige frimodige kristne, som formidler troen vår på fredelig vis i hverdagen.
Forfedrene våre levde ut det kristne liv i hverdagen, de vitnet om sin Herre og frelser i ord og gjerning. De levde ut en synlig kristendom, som blir mer og mer fjern i dagens samfunn. Vi lever i et flerreligiøst samfunn, hvor kristendommen ikke lengre er den eneste religion.
Vi har gjort religionen til en mer privatsak enn den virkeligheten bør være, fordi vi er redde for å støte og diskriminere våre nye landsmenn. Men det er oss selv vi diskriminerer, når vi skjuler vår religion og ikke lever den ut i hverdagen. Vi skal ha respekt for andres religion.
Men kan vi ha respekt for andres religion dersom vi ikke tar vår egen religion på alvor? Mange av dem som kommer fra andre deler av verden til Vest Europa for å bosette seg, synes at det er rart at vi i Vest Europa ikke tar vår egen tro mer alvorlig enn vi gjør.
Vi som bor i Norge har Herren til Gud dersom vi ønsker det, han trenger seg ikke på, men lar oss selv velge. Vi får selv bestemme om han skal være en del av våre liv eller ikke, det går godt an å leve et helt og godt liv uten å ha Herren til Gud. Men dommens dag kommer før eller siden for oss alle, da vil han innkalle oss alle, både dem som har hatt ham som Gud og dem som ikke har hatt ham som Gud.
Gud sidder på sin himmeltrone og ser hvert eneste menneske, som lever på denne jorden til enhver tid. Han ser hver en bevegelse vi gjør, hører hvert et ord vi sier og hver en tanke vi tenker. Han ser alt som blir gjort mot oss, hører alt som blir sagt og tenkt om oss.
Hvorfor sidder han og overvåker oss? Er det for å spionere på oss?
Nei, Gud overvåker oss ikke, fordi han ønsker å spionere på oss. Men fordi han bryr seg og viser hvor stor omsorg han har for oss alle sammen, uansett hvor alene vi føler oss i denne verden så er Gud alltid nærværende i våre liv. Han ønsker å stå ved vår side både i medgang og motgang, derfor er det han holder øye med oss fra sin høye trone i himmelen.
Vi var kommet langt bort fra Gud fordi vi i egoismens rus hadde forlatt ham. Gud stengte så Edens hage for oss fordi vi hadde gjort imot hans vilje. Men hans miskunn mot oss var så stor at han sendte sin egen Sønn til verden, for at Jesus skulle kunne frelse oss fra vår egen syndige natur. Jesus kom til verden for å frelse verden, ikke for at dømme verden.
Jesus kom til verden som menneske for å leve og virke blant mennesker, slik at han kunne peke frem imot det han skulle gjøre for oss mennesker. Han gjorde under etter under, han helbredet syke mennesker og drev ut onde ånder. Dette var med til å vise at han ikke bare var et menneske, men at han også er den Hellige Guds enbårne Sønn.
Men hans største under var hans død og oppstandelse, som gjorde at vi igjen kunne få del i det evige livs håp. Jesus ga sitt liv som løsepenge for oss mennesker, slik at synden ikke skulle ha makten over oss mer. Jesus seiret over synden ved sin oppstandelse som hadde skilt oss fra Guds miskunn. Seieren som Jesus vant over synden ved si oppstandelse, gjorde det mulig for oss igjen å vinne det evige livs håp.
Vi kan vinne det evige livs håp ved troen på Jesus Kristus sin død og oppstandelse, fordi den åpner døren inn til himmelen for oss mennesker. Den dør som var blitt låst for oss når Adam og Eva falt i synd, ble låst opp igjen av Jesus når han stod opp fra de døde. Det var i sin store miskunn Gud lot dette skje, slik at vi igjen kunne få fellesskap med ham.
Den miskunn Gud viser oss mennesker skal også vi vise våre medmennesker. Fordi som Jesus selv sier: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Gud ønsker at vi skal behandle hverandre med respekt og kjærlighet, slik at vi kan leve sammen i verden på Guds premisser. Det innebærer også at vi skal veilede hverandre, slik at vi lever i samsvar med Guds vilje med oss.
Vi er likevel ikke satt til å dømme hverandre fordi det skal Gud selv gjøre på dommens dag. Men Gud har gitt oss i oppdrag å forkynne og leve i det evangeliet, som han ved sin egen Sønn Jesus Kristus har overbrakt oss.
Vi er heldige som får leve og virke i et land som har trosfrihet, som gjør at vi har mulighet å samles til gudstjeneste og andre kristne aktiviteter. Fordi det er mange som lever i land hvor man straffes for sin tro, hvor det f.eks. er livsfarlig å gå på gudstjeneste og andre kristne aktiviteter. Mens de risikerer liv og lemmer for å leve ut sin kristne tro, så er det for oss i Norge i dag en menneskerett å kunne få leve ut vår kristne tro.
La oss leve i kristendommens religion som hellige-Olav brakte til Norges land. La oss være tydelige kristne som tar vår egen tro på alvor. La oss utbre kristendommens evangelium, ikke med sverd og trusler, men med ord og gjerninger.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)